Godt å få gjort noe nyttig for psykiatrien.

Lenge siden enda en gang. Mye å gjøre på skolen og jeg har vært syk i tillegg.

I tillegg har vi vært nødt til å kjempe litt for å få beholde ett lavterskeltilbud i bydelen.
I budsjettet for neste år hadde bydelsdirektøren tenkt å flytte de ansatte til ett annet aktivitetshus og la brukerne styre seg selv. Alt dette uten å spørre brukerne selv. Sånn som det er nå ville dette aldri fungere og mest sannsynlig ville det ha blitt nedlagt.

Så da var det bare å trå til i forhold til politikerne som skulle vedta budsjettet.
Først Rådet for psykisk helse der jeg er leder.
Så ett besøk i økonomikomiteen.
Deretter ett par telefoner til bydelsutvalgslederen.
Så møtet i bydelsutvalget.

Det endte med at Rødt, SV og AP stemte mot forslaget. :)))

Ferietid?

Jeg har vært så heldig at jeg fikk en tur til  Tallinn med familien i helga. Kjempehyggelig og jeg elsker å reise. Har faktisk reist en del også før jeg ble veldig syk og ble innlagt på sykehus. Da var det nok å reise hjem på besøk til familien som bor i en annen del av landet.
Og jeg har funnet ut at ferie er ikke noe vi som er syke har og det er veldig frustrerende. Vi har ikke rett på feriepenger en gang. Selvsagt får vi sykepenger den måneden men det er jo så lite at det ikke rekker til noen tur i det hele tatt. Og mange er desverre ikke i stand til å ta seg ferie pga dårlig råd eller fordi de er for syke til det. Men for meg letter det hverdagen å kunne reise på oppdagelsesferd og shopping selvsagt, og jeg er faktisk ganske frisk når jeg reiser selv om jeg kan bli litt sliten etterpå. Tar rett og slett ferie fra meg selv en stund. Og jeg har foreldre og venner som gjerne blir med fordi det kan være vanskelig å reise helt på egenhånd. Heldig rett og slett er det jeg er.
Hadde det bare vært så lett å ta ferie fra seg selv som jeg kan oppleve en eller to helger i året. Mange klarer ikke det og har hvertfall ikke penger til det. Men så er det også de som ikke har behov for å reise heller annet enn for å treffe familie.
Ferie er ingen rett sånn økonomisk men jeg skulle ønske at vi kunne ta ferie fra sykdommen noen uker i året slik som alle andre kan gjøre fra jobb. Ja egentlig hele døgnet og helgene vi jo også er syke. Men slik det er nå kommer jo ikke det til å skje. Lov å håpe er det hvertfall og å få forståelse for at en sykdom ikke tar slutt etter endt arbeidsdag slik NAV synes å tenke med arbeidsavklaringspengene sine. Jeg har vært syk i ti år og kommer ikke til å bli frisk i løpet av de fire neste årene som er maks vedtak for disse. Blir litt sliten av det hele å måtte kjempe mot NAV, spesielt i disse dager da det er helt sikkert at jeg ikke vil klare å komme meg ut i jobb i løpet av de 1,5 årene jeg fikk vedtak om. Psykolog og lege skrev 50% jobb kanskje om 5 år men svært uvisst enda. Litt feil spør du meg.
Men men tilbake til eksamenslesing, begynner å haste litt nå å få levert inn det jeg skal. Ordner seg nok til slutt og oppgavene blir levert. Stresset er ikke så lett å takle.

Eksamenstid...

Har det litt travelt for tiden midt i eksamen til å skrive så mange innlegg hvis noen skulle lure på hvorfor jeg ikke har oppdatert på en stund. Det sliter på å være syk samtidig som en er student selv om det bare går på at jeg fort blir sliten. Men gleder meg til det hele er over i januar... Måtte utsette en eksamen men det er jo ikke noe nytt. Ting må tilrettelegges av og til når det kommer til meg. Men sånn er jo livet som syk.
For meg er det viktigst at jeg fullfører til slutt selv om det tar litt tid og krefter.
Har også hatt julemarked på aktivitetssenteret der jeg bor. Lager jo så mange ting at jeg absolutt ikke kan beholde alt selv. Kreativiteten lenge leve sier nå bare jeg. Men det var gøy.
Og imorgen skal jeg til en døgnavdeling under DPS og holde ett lite foredrag for de ansatte der om brukermedvirkning og tilbud som er tilgjengelig i bydelen. Mens egentlig har jeg lyst til å gi klar beskjed om at de ikke gjør den beste jobben når det kommer til brukermedvirkning. Jeg har selv vært representant for den DPSen og sluttet i protest etter tre år da jeg følte av hele tiden mens jeg var det at jeg ikke ble hørt eller tatt på alvor. Brukerråd på papiret men ikke så mye mer enn det.
Jeg kjenner også mange som ikke har gode erfaringer med akkurat denne DPSen og skulle gjerne gjort noe med det men kommer ikke frem. Kanskje i morgen er dagen?
Nå er det hvertfall på tide å legge seg og håpe at jeg for en gangs skyld sover godt.

Arbeidsavklaringspenger.

Fikk ikke sove i natt så jeg satt oppe og leste regjeringens dokumenter til arbeidsavklaringspenger som er det nye som skal erstatte attføring/rehabiliterings og midlertidig uførestønad. 108 sider og ikke å anbefales.

Kort sagt er jeg ikke imponert for mine egne vegne. Jeg mister særfradraget mitt på skatten, må sende inn meldekort hver 14 dag og skal få en aktivitetsplan jeg skal følge.

Akkurat det med aktivitetsplan lurer jeg egentlig på hva de har tenkt å finne på for min del. Tydeligvis kan du ikke være syk mer enn en dag før du må ha sykemelding fra legen. Skal jeg altså ringe legen hver gang jeg er for dårlig til å gå på forelesninger, som forøvrig ikke er obligatoriske alltid heller. Ikke kan jeg jobbe heller slik jeg har kunnet nå. Godt jeg bare jobber to timer i måneden med Rådet for Psykisk Helse.

Tror de at alle som er syke bare ligger i senga hele dagen og bare trenger å komme seg opp så blir alt så mye bedre og de får lyst til å jobbe igjen og er friske nok til det. Vi er bare late og snylter på trygdekassa alle som en hver. Jeg tviler sterkt på at det er så mange som ønsker å være syke og dermed kan miste all kontakt med jobblivet de hadde før.

Jeg blir litt oppgitt av at politikerne hele tiden skal prøve å gjøre ting bedre for meg og så blir det egentlig bare verre.

Å takle å være alene

Video til en veldig god venn. Engelsk prat

Jeg har alltid hatt vanskelig for å takle å være alene.
Jeg var alltid sammen med andre samme hvor sliten jeg kunne være fordi jeg ikke orket å tenke tanken på å gire ned og tilbringe tid bare meg og ingen andre.
Da jeg ble veldig dårlig ble jeg innlagt, mye fordi at var jeg alene ble jeg veldig destruktiv og skadet meg.
Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre og eneste mulighet ble å bli innlagt fordi jeg klarte ikke å komme meg ut av en destruktiv sirkel.
Heldigvis har jeg etterhvert lært meg at det kan faktisk være ganske greit å være alene i leiligheten min.
Å kunne slappe av og kjenne at jeg er sliten og trenger ro og å ha det stille rundt meg.
Jeg kan gjøre ting jeg liker, som å sitte her på internet. Jeg kan være kreativ. Tenke. Studere. Lese. Se på favorittseriene mine. Sove. Kose med katten min. Ta en telefon til noen jeg er glad i. Ta en dusj, sminke meg.
Det er egentlig ganske mye jeg kan gjøre alene nå. Jeg kan rett og slett ha det bra.

Psykofarmaka

Dette semesteret har vi hatt noen forelesninger om psykofarmaka da det er pensum til eksamen. Alt for lite etter min mening da jeg gjerne skulle visst mye mer enn jeg gjør, men så er jo ikke tanken at vi skal skrive ut medisiner heller, men gi råd til lege og pasient.

Så jeg har altså en del meninger om medisiner som jeg ikke helt vet om jeg skal skrive om da jeg ikke har mer enn altså disse tre forelesningene. Selv om jeg selvsagt har mer erfaring enn det da jeg selv har prøvd medisiner av alle slag og kjenner alt for mange som tar medisiner.

Nå har jeg jo skrevet en del om anti depresiva men anti psykotika blir sjeldent nevnt i avisene, noe jeg synes er synd da de fleste pasienter møter dette når de blir innlagt enten de er psykotiske eller ikke. De eldre anti psykotika som Truxal og Nozinan blir jo mye brukt som beroligende og jeg har ikke mer å si om dem utenom at vi pasienter beskriver dem som apedop. Altså ikke noe å anbefale hvis en får valget om hva en ønsker å ta.

Jeg spurte farmakologen hvorfor de eldre anti psykotika fortsatt blir mye brukt selv om han mente at de ikke var like gode så sa han rett ut at han ikke skjønte det heller fordi at psykiaterne burde ha forstått at de nye var mye bedre. De nye sendre ut dopamin på en annen måte som gjør at en ikke mister seg selv på samme måte. De øker dopamin der det er lite av det og senker der det er for mye slik at samlet sett blir det ikke mindre dopamin som blir sendt mellom nervecellene i hjernen.

Han mente at grunnen til at Trilafon og Haldol og de eldre anti psykotika ble brukt fordi de er mye billigere og fordi at de kan bli gitt med sprøyte slik at de virker med en gang. Norge er visst det landet i Europa utenom Portugal og Makedonia som bruker minst penger på medisiner på blå resept. Forstå det den som vil.

Men tilbake til de eldre anti psykotika som blir mye brukt som tvangsmedisinering ved hjelp av injeksjoner. Jeg kjenner en del som har fått dette med noen ukers mellomrom i mange år. Hvorfor en ikke prøver mer å motivere pasientene til å ta de nye anti psykotika i tablettform forstår jeg ikke. Pasienten vil oppleve færre bivirkninger og føle seg mer i kontroll av hva som går inn i en av medisiner. Jeg tror faktisk at det kan ende opp med mindre tvang dersom pasienten selv får være med å velge hvilke medisiner en ønsker, eldre eller nyere anti psykotika.

Og jeg forstår heller ikke hvorfor ikke legemiddelindustrien ikke jobber mer for å finne nye anti psykotika uten så mye bivirkninger. En ønsker jo at pasienten skal fortsette å ta disse medisinene over lang tid og da burde disse kunne forvente at det ikke var slike alvorlige bivirkninger som igjen fører til at en slutter med medisiner på egen hånd.

Dårlige erfaringer i psykiatrien

Etter å ha lest og snakket med en del som har psykiske lidelser har jeg inntrykket av at mange har dårlige erfaringer med møte med behandling i psykiatrien.
På noen områder kjenner jeg meg veldig igjen da noen av sykehusoppholdene skulle jeg gjerne vært foruten, og jeg har dårlige erfaringer med spesielt ett sykehus og en del leger jeg har møtt.
Derfor skjønner jeg hvorfor noen ikke ønsker hjelp fordi at det bare gjør vondt verre.
Andre har opplevd at de ikke får den hjelpen de trenger fordi de blir vurdert som for friske selv om en sliter veldig. Avslag er vonde å takle.
Andre er veldig imot medisiner pga at de ikke hjelper eller at de gir bivirkninger en ikke ønsker. Jeg har selv vært gjennom prøving av de fleste medisiner helt til jeg fant noen som faktisk hjelper og som jeg har ingen bivirkninger av. Men jeg forstår at noen ikke ønsker å ta medisiner.


Men så har jeg også veldig mange gode erfaringer også. Jeg er veldig fornøyd med min psykolog og lege og har fått god behandling fra dem. Noen sykehusopphold har også vært bra på en måte.
 
Derfor kan det av og til virke som om jeg ikke forstår at noen er så imot psykiatrien, men jeg gjør faktisk det. Det er bare at jeg har lært å sette grenser og ikke gi meg før jeg får det jeg trenger, noe jeg tror mange har problemer med. De blir ikke hørt.

Flere unge har gått i behandling hos psykolog

Artikkel i aftenposten

En ny undersøkelse viser at flere unge har gått i behandling hos psykolog en tidligere.
Hadde det bare vært flere psykologer ville nok behovet for psykolog bli møtt da det er mange som mener at de skulle ha gått til psykolog men av ulike årsaker har de ikke gjort det.
En mener også at enda flere under 18 burde ha fått den hjelpen de trenger før det utvikler seg til det verre og en ender opp sykere eller med større problemer enn nødvendig.

Situasjoner som krever handling.

I det siste har jeg vært mye redd. Redd fordi det er noen brukere der jeg bor som er veldig ustabile. Det siste var en dame som truet med kniv personalet og oss brukere. Politiet ble tilkalt og 6 stykker kom med skjold og det hele og fikk henne innlagt på sykehus. Akkurat det som trengs for at vi naboer skal føle oss trygge i vår egen leilighet. Problemet oppstår når denne personen ble innlagt på frivillig basis og finner ut at hun ikke ønsker å være innlagt lengre. Da skjer følgende, hun blir skrevet ut og kan reise tilbake til leiligheten sin. Dermed sitter vi naboer igjen og lurer på hva som egentlig skjedde. Skal vi sitte og vente til neste gang dette skjer og liv kan gå tapt, enten oss eller hun selv.
Neste person som terroriserer er en som truer og sier det styggeste en kan tenke seg. Emosjonell terror av personale og brukere. Vi klager og sier at vi ikke finner oss i å bli behandlet sånn. Men ingenting blir gjort. En kan jo ikke tvangsinnlegge han eller tvangsflytte han til ett sykehjem når han selv ønsker å bo i leiligheten. De som kjenner han vet at han blir bare verre og verre og har begynt å true med å drepe de som sier imot han. Han kommer mest sannsynligvis ikke til å gjøre det, men likevel skal en finne seg i å høre slikt på daglig basis bare fordi vi er naboer.
Hva gjør en annet enn å klage? En blir jo ikke hørt likevel.
Til slutt blir det til at en tenker at kan ikke disse personene bare gjøre alvor av det de sier. Da må jo noen gripe inn etterpå.

Slik er faktisk livet til mange som er syke. Det finnes mange som ikke burde være ute i samfunnet for en hver pris. Selv har jeg opplevd at noen jeg var innlagt med ble skrevet ut for bare å ta livet av noen noen dager senere. Skal vi ikke beskyttes vi som allerede er syke. En kan ikke alltid velge hvem en skal forholde seg til i psykiatrien men det er en pent nødt til selv om en er redd og engstelig.

Youtube channel

Jeg har noen venninner i England og USA som lager videoer på youtube som jeg tenkte kanskje noen var interessert i å se. De har alle spiseforstyrrelser og tar opp forskjellige temaer rundt spiseforstyrrelser hver dag. Det er også mulig å sende inn spørsmål en ønsker skal bli tatt opp.
Vel og merke er dette på engelsk, men jeg er overbevist om at de fleste av oss vil forstå hva de sier.
Ofte finner en bare pro anorexia og diverse innlegg eller videoer som opphøyer spiseforstyrrelser rundt om på internett, derfor synes jeg at det er bra at noen faktisk gjør noe med dette slik at jenter og gutter som sliter med spiseforstyrrelser kan se andre i samme situasjon fortelle om sine problemer.

WeRFreEDomFighters

Skal en godta alt?

I min tid i psykiatrien har jeg måttet godta ganske mye. Som at en ikke kan ha meninger om hvem man ønsker å ha en samtale med eller ikke. En skal like alle og slippe alle inn i leiligheten eller ta en prat på ett kontor. Det er jo ikke slik i verden at en kommer overens med alle. Det er ikke alle en vil skal vite private ting om en selv bare fordi en skal ha en samtale når en er dårlig. Tillitt må skapes og det er ikke gjordt med ett håndtrykk i de fleste tilfeller. Og når en så føler at en har gitt noen en sjanse over mange samtaler, og finner ut at det ikke fungerer så skal en ikke kunne ha noe å si på om en faktisk ønsker å snakke med denne personen eller ikke. Hvis en så slår seg vrang skrives det i journalen at en er manipulerende fordi en ønsker å bli hørt og tatt på alvor for det en føler. Det er jo ikke snakk om at helsepersonell kan ta feil hverken i veiledning eller når en ansetter folk som er inkompetente. Vi som pasienter skal bare finne oss i at vi ikke er verdt å ta alvorlig når vi ønsker å påvirke hvem man skal forholde oss til. Vi er jo syke og har liksom problemer med relasjoner alltid. Vi er prisgitt all behandling og ønsker vi ikke å prate med en person får vi ikke tilbud om en ny å prate med. Fordi det er ikke sånn de gjør på det stedet. Og ikke minst kan det bli ganske mange personer en må forholde seg til i løpet av ett liv som syk. Jeg har opplevd å måtte prate med nye personer hver dag i 14 dager for eksempel. Da blir en ganske lei av å dele sine tanker og følelser.

Blir vi mer deprimert nå enn før?

Professorer svarer aftenposten

Leste en artikkel i aftenposten i forbindelse med at antidepressiva ikke virker så bra som en skulle ønske.
Der lurte de på hvorfor vi er mer deprimerte nå enn før.

Samfunnet har forandret seg mye siden slutten av 60årene eller rundt der. Det blir flere krav og mindre tid til hverandre i hverdagen. En tenker mer over hvordan en har det, og om en er lykkelig eller ikke. En blir stresset over alt som skal gjøres og at livet ikke er så strukturert som det var før i forhold til normer og familie. Det er flere som bor alene nå enn før.

Dette var bare noe av det som ble skrevet. Men jeg tror faktisk at det sier litt om at det er vanskeligere å leve i ett samfunn som dagens enn det var før. Depresjon har ikke noe med den materielle overfloden vi opplever nå så en kan ikke forvente at vi blir mindre deprimerte jo rikere vi er.

Men det kommer også frem at vi må snakke sammen som medmennesker. Det er mye hjelp i det å få pratet om hvordan en har det, og å få støtte når ting er vanskelig. Det er ikke bare å late som ingenting og håpe at det går over av seg selv. Det vil som regel det til slutt, med livet kan bli veldig vanskelig i mellomtiden.

Samtaleterapi før antidepressiva

Terapi før medisiner

I dagens aftenposten går presidenten i psykologforeningen Tor Levin Hofgaard ut og sier at det er viktig med lavterskel tilbud for de med lettere depresjoner der de får samtaleterapi med en gang før en setter i gang tiltak som anti depressiva. Folkehelseinstituttet og helsedirektorater har nå endret sine rettningslinjer og mener nå at det er den beste behandlingen mot depresjon.

Men tilbudet er ikke oppe og går enda desverre fordi det ikke ble prioritert under opptrappingsplanen til psykisk helse. Det er bare en måte å løse dette på, få flere psykologer til kommunehelsetjenesten der de kan samarbeide tett sammen med fastlege og helsesøster for å behandle lettere depresjoner og livskriser. Da slipper en unødvendige utgifter til sykemeldinger også når behandlingen kommer raskt.

Selvskading ett selvmordsønske?

Mange tenker at når en skader seg selv er det fordi en ønsker å dø, men ikke våger å ta selvmord fordi en er for redd til å faktisk ta livet av seg.
Men det er langt fra sannheten. Selvskading av ulike varianter har svært lite med det å ville dø.
Jeg vil mene at det har mer med at en ikke vet helt hvordan en skal holde ut det å leve, at det føles så utrolig vanskelig at en må få ut følelsen av håpløshet med å skade seg. En er destruktiv og klarer ikke helt å ta vare på seg selv på en god måte. Livet føles så utrolig vanskelig og det er den eneste utveien en kan se. Det kan se ut som om det er to sider av samme sak, men jeg mener at det er to vidt forskjellige ting som må sees på.

Jeg tror jeg må ha levd ett beskyttet liv fordi jeg viste ikke at det var noen andre enn meg som var selvskader, eller hva en nå skal kalle det, før jeg ble innlagt på sykehus og traff ganske mange andre med samme problem. Etterhvert har jeg lest en del bøker om det og sett en del på internett, og til tider kan det virke som om unge tror at det er mote å skade seg. Eller hvertfall at foreldre tror at barna deres gjør det fordi alle andre også gjør det. I så fall mener jeg at det er ett problem i seg selv, at mennesker føler at eneste måten å bli godtatt på er å skade seg fordi det er mote. Selv om jeg tror at det er sterkt overdrevet at det er mote i noen miljøer.

Og så skal en helst ikke lese så mye om det fordi da tenker mange at en blir påvirket til å skade seg. At det å høre om det får noen til å begynne å skade seg. Jeg har opplevd å ikke få lov til å være så mye på nettet fordi noen sykepleiere mente at det var skadelig for meg å lese om psykiske lidelser og spesielt selvskading. Som om det gjorde at jeg ble dårligere enn jeg allerede var. Innsikt trenger en jo selvsagt ikke, det å føle felleskap med andre med samme problem er heller ikke bra? Hvor skal en ellers lære hvis en ikke bruker internett eller leser bøker? Det ender opp med at en føler seg veldig alene. Og så hvis alle rundt en skal gå rundt å tro at en helst vil ta selvmord hver gang en har skadet seg, da blir det til at en skjuler alt og ikke blir bedre eller klarer å slutte på egen hånd.

Selvskading

http://sanheten.blogg.no/1253737234_ingen_s_smerten_bak_s.html

Jeg leste denne bloggen av en jente og det sier så mye om hvordan det kan være for en som skader seg selv.
Det er mye fordommer og ideer ute og går om hva dette egentlig er, og hva som får noen til å skade seg selv.
Som hun skriver er det mange som skader seg selv, og jeg er sikker på at mørketallene er store.
Helst skal en ikke innrømme det til noen før en blir oppdaget til slutt, eller klarer å slutte på egenhånd.

Årsakene er mange men som oftest er det fordi en er fortvilet og ikke klarer å føle på dette lengre slik at en skader seg for å få slutt på det. En ønsker å se utenpå hva en føler innvendig. Til slutt vil det være en mestringsstrategi som nesten er umulig å slutte med, fordi det virker jo til en viss grad helt til neste gang en er fortvilet og gjør det igjen.

Jeg må innrømme at jeg egentlig viste svært lite om selvskading da jeg begynte, trodde jeg var den eneste som hadde gjort det noen gang. Så etterhvert ble det bare mer og mer, og mer alvorlig til jeg måtte sy med jevne mellomrom. Men jeg roet meg ned slik at jeg slapp sykehus når jeg kom ned på legevakta, og trengte ikke snakke med noen psykiater. Hadde masse dårlige unnskyldning på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg var da også midt oppe i den værste perioden min med anorexia så til slutt sa behandlerne at nok er nok nå trenger du ett langt opphold på sykehus for å få jobbet med dette i trygge omgivelser, gå opp i vekt og slutte å skade meg alvorlig. Anorexiaen var det så som så med, den slapp ikke taket på flere år. Men jeg klarte å slutte med å skade meg alvorlig og så sluttet jeg nesten helt med å skade meg senere.

Men av og til kommer tankene tilbake og jeg vet at hvis jeg gir etter er det vanskelig å slutte igjen. Jeg vet at det virker, og det føles av og til som om det er det eneste som kan roe meg ned hvis ting er vanskelige.

Forskning og retten til å si hva en mener.

Innlegg i aftenposten
Jeg tror at en av måtene vi som brukere kan få den beste behandlingen er å vite hva psykologer og psykiatere faktisk vet og har lært om psykiske lidelser. Vi er ikke tjent med hemmeligheter angående hva som skjer i forskningsmiljøene. Vi må kunne komme til behandling og si hva vi ønsker av dem og forvente at de vet hva de gjør.

For mange vil det si at medier må kunne være ett sted der en kan lese seg opp på hva som er det siste innen behandling og forskning på psykiske lidelser. Og å få vite at det er delte meninger om hva som er den beste behandlingen akkurat nå. For eksempel at det er delte meninger om medisiner faktisk virker. At ikke legemiddelindustrien kan drive med lobbyvirksomhet overfor legene og politikerne uten at vi som pasienter faktisk får vite det også.

En annen ting er at psykiatere og psykologer da hele tiden er nødt til å holde seg oppdatert på hva som skjer i forskningsmiljøene. At de hører på oss brukere når vi kommer med noe vi er uenige med i forhold til forskningen. For selv om det blir gitt ut en forskningsartikkel vil det jo ikke si at det er sannheten for hver enkelt, eller sannheten i det hele tatt for den saks skyld.

Jeg tror at all hemmeligholdelsen for pasienter som er syke gjør bare ting vondt verre. Vi ønsker som regel å forstå hva som ligger bak sykdommen vår og å kunne gjøre noe med dette. Kanskje hvis vi forstår mer kan de som mener de ikke er syke også kunne klare å gi beskjed til behandlere og sykehus at de faktisk ikke er enig med deres meninger om dem som pasienter. Alt for mange blir gitt medisiner og lagt inn på sykehus uten at de egentlig forstår hva som skjer og blir utsatt for tvang fordi de er uenige med helsepersonellet.

Informasjon og diskusjoner er faktisk en god ting for oss brukere. Da kan vi få påvirke hva som skal skje i vår behandling og vi får valgmuligheter for å kunne få den beste behandlingen som er der.

Mer penger til utdanning

Må få flere studieplasser

Tar meg den frihet å skrive litt om finansieringssituasjonen til UIO der jeg er student på profesjonsstudiet i psykologi.

Som vi alle vet er det alt for lite psykologer i landet til å fylle behovene som er for behandling. Det ble opprettet ca 30 nye studieplasser  i Tromsø nylig som jo er bra, men det fyller desverre ikke behovene helt og fullt. Det nekter jeg å tro.

Det er vanskelig å komme inn selvsagt, og ett vanskelig studie å fullføre. Men det hjelper lite når universitetet skal spare penger. Det har de prøvd å gjøre siden jeg begynte så for øyeblikket får vi ikke en gang karakterer fordi de da bare trenger en sensor. Det er det samme på medisin så jeg tror ikke vi lider noen nød i forhold til det vi lærer. Vi må ha C for å stå så tydeligvis gjør vi det okey likevel.

En annen ting er at de ikke tar inn eksterne lærere som jo kan være nyttig i forhold til å lære hva som faktisk foregår ute i det virkelige liv. De har også tatt vekk litt av pensum som selvskading og spiseforstyrrelser noe jeg ikke liker. Vi lærer jo fort når vi blir kastet ut i praksis.

Men vi blir hele tiden ansvarlige når vi er ferdig utdannet å holde oss oppdatert på hva som skjer klinisk noe jeg liker, men jeg vil gjerne også lære det nå så jeg leser på egenhånd om det jeg er intressert i.

Jeg håper virkelig at pengene kommer tilbake og at universitetet slipper å hele tiden spare penger på bekostning av oss studenter og forskning. Jeg skulle ønske at Norge kunne være ett sted der vi finner ut av ting og forsker selv. At vi får flinkest mulig psykologer selv om vi ikke lider noen nød etter 6 år. Vi skal jo spesialisere oss i 5 år etterpå også.

Vi vil jo at psykisk helsevern skal bli bedre og bedre, at flere og flere får hjelp.

Norge er ikke akkurat tjent med at folk som ønsker det, ikke får høyere utdannelse på grunn av penger og budsjetter. Det er faktisk ikke så mange andre steder i verden at en har muligheten til å ta høyere utdanning uten å betale gull og grønne skoger for det i form av studieavgifter.

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mye som skjer i byen selv om jeg ikke er en del av noe dette året. Det har også vært mye på nyhetene i det siste, noe som er veldig positivt.
Jeg synes ofte at psykisk helse bare kommer i media hvis det er noe alvorlig som har skjedd, men nå har det blitt diskutert behandling og politikk.

Det var det jeg savnet under valgkampen. Opptrappingsplanen er over og da kan en liksom glemme at psykisk helsevern finnes. Alt må jo videreføres og gjøres enda bedre. Pengene kan ikke bare forsvinne nå som de ikke er øremerket lengre.

Men jeg tror at politikere begynner å forstå at det er mange som blir sykemeldt på grunn av psykiske problemer, og at det ikke er nok behandlingstilbud til å få dem tilbake til jobb igjen. Det eneste legene har å tilby er medisiner som jo ikke virker optimalt, og terapi og lignende må en vente lenge for å få tilbud om.
Det er rett og slett mye som mangler for de som sliter med lettere psykiske lidelser. Det må tilrettelegging og behandling til for at de skal kunne leve ett godt liv de også. Arbeidslivet er jo slik at en må yte 110%, og når en ikke klarer det virker det som om eneste løsning er sykemelding.

Vi trenger virkelig en verdensdag for å kunne få søkelyset på psykisk helse i media.

Behandling til spiseforstyrrede.

Jente på 12 ble kasteball i systemet.
I det siste har aftenposten lagt vekt på behandlingen jenter med anorexi får når foreldre eller de selv ber om hjelp. Det har blitt skrevet om de forskjellige tilbudene som de ulike sykehusene har å tilby. Og at det er svært vanskelig å få privat behandling når det offentlige ikke er tilstrekkelig.

Og jeg må si at en periode var jeg gjennom mye av det samme. Først tok det ett år før jeg i det hele tatt ville ha behandling men jeg ble tatt alvorlig da jeg først fikk hjelp heldigvis. På det tidspunktet trengte jeg ikke sykehus for jeg hadde vekttapet under kontroll til en viss grad. Men senere da alle de andre tilleggsymptomene, som selvskading, jeg utviklet i tillegg, gjorde at jeg trengte sykehuset ble det en annen sak. Jeg var innom på mange korte opphold og noen lengre på 5 forskjellige avdelinger. Ett sykehus ville ikke en gang ta meg tilbake slik som planlagt fordi jeg var for syk siden jeg kom fra en akuttavdeling og ikke hadde klart å bo i egen leilighet etter at jeg ble skrevet ut. Så da ble det en annen avdeling i stedet hvor jeg faktisk fikk hjelp, men av min vanlige behandler som også jobbet der ved en annen avdeling. Jeg hadde hatt så mange leger og psykologer at jeg ikke orket eller ville prate med noen andre.

Så det ordnet seg for meg til slutt og de forsto at jeg ikke kunne bo i en egen leilighet enda slik at jeg ikke ble skrevet ut dit. Jeg var veldig redd for å være alene og følte meg uttrygg.

Jeg har selvsagt hatt noen få innleggelser etterpå på noen dager eller en uke, men jeg har ikke gått kritisk ned i vekt flere ganger og klart å stoppe før det gikk så langt. Det er skummelt å si at jeg er frisk men det er nok det jeg har blitt, selv om jeg har dager som det kan være vanskelig å spise.

Jeg tror også det er viktig å legge vekt på at det ofte kommer tilleggsymptomer som selvskading, depresjon, angst og søvnproblemer, listen er lang. Det er en lang prosess og har satt sine spor.

Lykke i en pille?

"lykkepiller"

Leste dette innlegget i Dagsavisen som Einar Kringlen har skrevet. Han er professor i psykiatri.

Han sier at anti depressiva egentlig virker veldig lite og at det likevel blir gitt tusenvis av nordmenn for både depresjon og andre lidelser.

En kan egentlig spørre seg hvorfor legemiddelindustrien samarbeider så tett med legene som de gjør.

Og lure på hvorfor medisiner er nesten det første en lege vil gi deg når du kommer for å prate om din psykiske lidelse. I stedet for å sende deg til psykolog for å få terapi. Nå er det selvsagt veldig vanskelig å få time hos en psykolog men likevel.

Jeg har selv opplevd at det første en pasient blir tilbudt når en blir innlagt på en akutt avdeling på sykehuset er medisiner for både det ene og det andre. En kan jo lure på hvorfor en som ikke er psykotisk skal få anti psykotika den første dagen en er der. Medisiner før all annen behandling blir prøvd.

Men jeg er ikke så sikker på at alt kan medisineres, livet blir som regel ikke så mye bedre etterpå. Hjernen roer seg kanskje litt ned, men jeg lurer jo på hvorfor så mange ønsker å slutte med medisinene så fort de kan. Jeg har opplevd litt for mange som lurer unna medisiner hvis de får anledning til det fordi de ikke vil ha bivirkningene de får. Nå er jo anti depressiva "snillere" enn andre nevroleptika med at de har færre bivirkninger, men at det skal gå så langt at folk blir tvangsmedisinert med sprøyter er litt drøyt for min del.

Og for min egen del lurer jeg i tillegg på om pasientene får anledning til å velge selv hvilke medisiner de ønsker å ta etter at de har fått grundig gjennomgang av virkninger og bivirkninger. Som oftest blir en jo bare gitt en resept før en går, eller på sykehuset kommer sykepleierne med pillene uten å forklare mer enn hvilke medisiner det er. Jeg tror de fleste ønsker å vite hva som kommer til å skje med hjernen og kroppen når en tar disse pillene.

Jeg vet desverre også de som får medisiner for å motvirke bivirkninger. Til slutt blir det en salig coctail som ingen helt vet hvordan virker, da en kan stå på opp mot 7-10 medikamenter. Av og til lurer jeg på hvordan folk klarer å stå oppreist og fungere som normalt. De fleste er jo også seditative.

Angst hos barn.

Stille barn får ikke behandling

Leste denne artikkelen om barn som ikke får behandling for angst når denne blir oppdaget.
Stille og redde barn blir oppfattet som at de vil vokse det av seg, men som oftest viser det seg at de som har angst som voksne også hadde det som barn. Jeg synes det er bekymringsverdig at barn som sliter med angst ikke får den hjelpen de trenger, vil en virkelig vente til de har vokst det av seg i stedet for å gi behandling som hjelper, slik at barnet kan få det bra resten av oppveksten.
På slutten står det også at en regner med at 5% av alle barn trenger behandling for sine psykiske problemer, men bare 1 til 2% får det. Når det står skrevet slik får jeg følelsen av at vi forsømmer barna i helsevesenet, og det at en venter til de er blitt voksne gjør at barndommen deres blir preget slik at den kanskje ikke vil oppleves som god når de ser tilbake.

Å legge vekt på det positive i livet.

I det siste har det blitt skrevet veldig mye om alt som er galt i psykisk helsevern.
Av og til kan en lure på om det er sant.
Er det virkelig ingenting positivt å skrive om?
Skal en ikke kunne skrive om de som blir friske, som kommer ut av sine psykiske lidelser og har det godt?
Som kan se tilbake og si at jeg har fått god behandling, jeg har jobbet meg gjennom det sammen med en terapeut eller en annen som står en nær.
At en har fått pratet om det som er vanskelig og ting er blitt bedre.
Det høres kanskje veldig lettvint nå fordi det er ikke alltid bare å prate om alt så blir livet så mye bedre.
Det er faktisk veldig vanskelig å åpne seg for noen andre og si at ting er vanskelig og jeg trenger hjelp til å takle ting.
Men jeg må faktisk tro at det hjelper litt, at verden ikke kommer til å gå under fordi en prater om ting.
Det er faktisk god behandling i å prate og å føle at en er til, selv om følelsene kan være vanskelige å takle når de kommer. En har kanskje opplevd vonde ting i livet som kommer opp til overflaten. Men skal disse opplevelsene ligge begravd inne i en selv så kan en bli syk av det.

Så derfor lever jeg i troen på at ting kan bli bedre. At livet ikke er over selv om en er blitt syk.
Og er en blitt syk er det faktisk mulig å ha ett bra liv likevel. En er i en prosess som fører ett sted selv om en ikke vet det akkurat nå. Jeg tror mye behandling av helsepersonell ligger i å legge ting til rette slik at livet for den enkelte kan bli bedre. En hører mye som er negativt med psykiatrien men en må se den enkelte person og tenke at livet til denne personen kan bli bedre hvis jeg er der.

Bruker?

Jeg kan ikke si at jeg er så veldig glad i det ordet. Ja jeg bruker selvsagt tjenester, men for meg blir bruker at det går over i økonomiske termer, vi forbruker tjenester. Bruker vi tjenester fordi vi for eksempel går på ett aktivitetssenter eller en kafe som bydelen har åpnet for de med psykiske lidelser. Ja vi gjør kanskje det. Likevel klinger ikke ordet bruker/økonomi og forbruk av tjenester så veldig godt i mine ører.
Pasient er noe annet, selvsagt er vi pasienter når vi går til legen eller er på sykehus. Da er vi der for å få behandling av fastlegen, eller 2 linjetjenesten, eller hva det nå måtte være.
Skal vi da gå fra å være individer og borgere til å bli brukere av tjenester bare fordi en er blitt syk.
Vi er jo oss selv og ingen andre, vi går ikke rundt å tenker økonomi på samme måte som en økonom ville gjøre.
Nei jeg vil heller være en person, individ eller borger, istedet for bare en bruker. Jeg har jo faktisk mitt å bidra med jeg også, jeg bruker ikke bare opp alt rundt meg av tjenester. Jeg synes faktisk ikke at det er noen identitet å være glad for at en har ,og at personale går rundt og kaller oss brukere som om vi brukte dem opp i stedet for å gi noe tilbake.
Men nå er det nå det som er bestemt og det er selvsagt vanskelig å finne en ny term som alle ville være enige i, og brukermedvirkning er jo en god ting som klinger bedre i mine ører. Så er det bare å godta at en er en forbruker av tjenester og heller prøve å finne en identitet som noe annet etterhvert.

Bytting av behandlere

I min karriere som pasient har jeg hatt mer behandlere enn jeg har tall på.
Jeg har min egen private psykolog og fastlege som jeg har hatt i mange år, men jeg har hatt mange utenom det også. Når du har vært på mange forskjellige sykehus og DPS møter en ganske mange nye leger og psykologer. Og det kan være ganske så slitsomt faktisk. Noen har jeg til og med bare møtt en gang før jeg fikk en ny. Kan ikke si at det ble så mye behandling ut av det. Bare vurderinger av hvordan jeg er og om jeg trenger å være innlagt eller ikke. Tør ikke en gang tenker på hva som blir skrevet av disse legene etter at de har sett meg en gang. Kan heller ikke si at jeg får så mye ut av disse korte møtene. En blir ikke så mye bedre av en enkelt samtale, og en må begynne på nytt hver gang en møter en ny. En blir ganske vant til å si hvem man er i korte trekk.
Kan heller ikke si at noen dager på sykehus før en blir skrevet ut er så veldig nyttig. Men det har jo sin virkning i at en er trygg og roer seg ganske fort ned og får mer kontroll. De lange oppholdene har jeg fått mer ut av, men det er jo sånn at en helst skal fortest mulig ut.
Jeg har også vært innom flere DPSer der jeg har hatt ganske mange leger og psykologer som har hatt ansvar for behandlingen min og som jeg har møtt for å bli vurdert for behandling, bare for å bli sendt videre til neste lege eller til sykehus. Og de skifter jo jobb støtt og stadig også. Neste gang jeg kommer inn for vurdering er de borte. Nå er det jo ikke slik at en kan pålegge en lege eller psykolog å bli på en jobb som ikke passer eller at en får en annen jobb som er mer intressant, men det må da være grenser for hvor mye en pasient skal tåle av nye mennesker som skal vurdere en.
Men på ett eller annet mystisk vis ble jeg da bedre etterhvert selv om jeg ikke en gang husker navnet på alle sammen eller hva vi pratet om. Og ut av sykehuset har jeg også klart selv om jeg følte at behandlingen ikke var den beste på grunn av at jeg egentlig ikke fikk jobbet med noe.
Heldigvis er det mange som ikke trenger denne fartstiden i psykiatrien og kan jobbe med ting i ro og fred.
Nei da er det mye bedre å ha sin private behandler utenfor ett DPS eller sykehus. Problemet er at det ikke er så mange av de som har avtaler noe staten absolutt burde ta tak i, lange ventetider er ikke noe særlig når en sliter veldig med seg selv og trenger hjelp. Og da blir det mange avslag fra psykologer som ikke har kapasitet.
Men det å slippe å begynne på nytt hver gang og få anledning til faktisk å gå i terapi gjør faktisk at livet blir bedre og at en etterhvert kan klare seg på egenhånd..
Det er det som har gjort at jeg idag er mye bedre og klarer å takle hverdagen slik jeg gjør.

Drap foretatt av psykisk syke, og alle oss andre.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=585127

Det virker som om det eneste media bryr seg om når det kommer til psykisk syke er at det er en stor nyhet som drap. Etterpå kan en skrive om alt som gikk galt. Til tider virker det som om det er mer intressant å skrive om ett drap dersom det er en som er psykisk syk som står bak, ikke alle som skjer av helt friske folk som går amok og dreper noen.

Til slutt virker det som om alle som er psykisk syke er farlige og burde vært stengt inne på livstid i tilfelle de skulle finne på å drepe noen. Nå er det slik at det er de færreste drap som blir begått av en som er psykisk syk ,og kanskje er psykotisk, og ikke er klar over rekkevidden av hva han/henne gjør, men det virker det ikke som om media har fått øynene opp for. Og jeg mener selvsagt at de burde vært fanget opp før noe så tragisk kan skje, vi ønsker jo ikke at ett liv skal gå tapt.

Kanskje det heller burde fokuseres på hvordan en skal forhindre drap, og at andre som er psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. Det burde fokuseres på forebygging, og at rett hjelp blir gitt til rett tid.

Jeg får faktisk stor lyst til å stå frem i media og fokusere på det som faktisk blir gjort på en god måte. Som at noen får den hjelpen de trenger. At helsepersonell faktisk kan gjøre en god jobb til tider, at alt ikke er overgrep som tvang. At psykisk syke faktisk er ganske normale mennesker som sliter å få ting til å fungere, både sosialt og i det indre. At følelser er helt godtatt og lovlig, og ikke alltid må være under kontroll.

Det er faktisk ikke umulig å bli frisk, eller i hvertfall fungere helt normalt i hverdagen. Kanskje en ikke kan fylle alle krav som kreves nå til dags, men det er mulig å fungere slik at en har ett godt liv. Alle skal ikke være supermennesker som får til alt, men alle kan få til noe. Alt er ikke håpløst selv om en er deprimert og ikke føler at livet er noe verdt å leve. Samfunnet må rett og slett bli flinkere til å inkludere alle som ønsker å bidra, og ikke alltid tenke at alt må være helt perfekt. Alle kan ikke yte 110%, men det er alltid håp om å klare å bidra med sine evner og interesser slik at samfunnet fungerer slik som det ønskes i dag.

Samfunnet må rett og slett være villig til å godta at noen ikke har det så lett ,og derfor trenger litt ekstra hjelp og støtte. Være positive selv om en kanskje ikke klarer å yte slik en skulle ønske. Gi den behandlingen som trengs til rett tid. Vi er mer tjent med at folk er forskjellige, enn at noen blir stigmatisert og satt utenfor resten av samfunnet.

Innsikt i egen sykdom

Jeg har alltid vært veldig intressert i hva de ansatte egentlig vet om psykiske lidelser, og hatt lyst til å ha samme, eller aller helst mer, kunnskap. Jeg har lest ulike bøker jeg har funnet, men det meste er selvsagt på engelsk, slik at det er vanskelig å anbefale disse bøkene til andre jeg møter.

Som brukerrepresentant og psykologstudent brenner jeg derfor for at brukerne skal få opplæring og innsikt i egen sykdom. Som oftest sitter vi bare og prater om hva som skjer i hverdagen, uten egentlig å vite hva som er årsaken til at vi sliter og har symptomer som blir satt sammen til en diagnose. Det er visstnok veldig lett for helsepersonell å stille disse diagnosene, men det hadde jo vært fint om de som faktisk får diagnosen visste mer enn bare navnet på den.

Jeg har prøvd å få igang denne opplæringen, men det virker ikke ut som om jeg får noen med meg på laget. Derfor leser jeg fortsatt selv, og har begynt på utdannelse til å bli psykolog, fordi jeg gjerne vil lære så mye mer enn jeg som pasient ville fått. Heldigvis har jeg alltid fått svar når jeg har spurt om det jeg lurer på, men om andre får disse svarene på sine spørsmål vet jeg ikke. Men det burde være en naturlig del av behandlingen å forstå egen sykdom og hva som ligger bak de ulike diagnosene. Det er faktisk eneste måten en kan finne ut om en faktisk er enig i det som blir skrevet om oss i alle disse journalene, der enkelte leger skriver egentlig hva som helst de mener.

Det er heller ikke så lett å få tilgang til disse journalene, eller få forandret på dem hvis en er uenig. Det burde det være muligheter for, slik at neste lege eller psykolog som skal lese det som står og på grunnlag av det skal vurdere hvilken behandling som skal gis. Pasientene får ofte ikke muligheten til å faktisk bli vurdert på grunnlag av hva vi sier fordi journalene tillegges større viktighet. Journalene blir også lagt vekt på når en skal vurdere videre behandling for eksempel etter innleggelse. Klagemuligheten blir mindre når en ikke vet hva som står i søknad og journal.

Det burde rett og slett være en del av behandling og forebygging å vite mer om psykiske lidelser. Spesielt for de som ikke får tilbud på DPS eller hos psykologer med kommunal avtale.

Hva skjedde med opptrappingsplanen?

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3226613.ece

Leste denne kronikken her en dagen om ettervirkningene til opptrappingsplanen for psykisk helse.
Egentlig er jeg ikke overrasket av det han skriver. Erfaringen min er at det er mange som sliter og som ikke får den hjelpen de trenger. Fulle sykehus og mennesker i krise som blir skrevet ut for tidlig, uten ett godt nok tilbud utenfor. DPSene er fullere enn noensinne, hvertfall her i Oslo. Mange får avslag og må gå uten hjelp selv om fastlegen eller den som skrev søknaden mente at de trengte denne hjelpen.
Noen ganger virker det som om det bare er medisiner som er tingen. Alt skal medisineres bort slik at folk kan klare seg i samfunnet alene uten mer hjelp. Terapi er ut for mange pasientgrupper.
Det mangler utdannede psykologer i tillegg så hvem skal ta seg av denne terapien?
Legen som har lite erfaring fra psykiatri som nyutdannet?
Som pasienter må vi ta til takke med det lille vi får selv om det kanskje ikke er nok til å bli helt frisk.
Nå er jo ikke alle intressert i terapi men muligheten bør være der hvis en ønsker og har behov for det.

Når det kommer til brukermedvirkning er det kanskje bra nok på individuelt nivå, men jeg skulle gjerne sett oss pasienter høyere opp i systemet der vi kan gjøre en forandring på tenkemåten og politikken bak det hele. Mange av oss er eksperter på vår egen sykdom og vet hvordan helsevesenet fungerer like godt som en forsker. Hvis ikke kan alt læres og forstås hvis en blir gitt en sjangs.

Og jeg lurer egentlig på hva som nå skal skje? Skal pengene nå forsvinne siden opptrappingsplanen er over, flyttes til nye prosjekter uten øremerking? Det føles egentlig litt uttrykt spør du meg.

Brukermedvirkning?

Jeg er brukerrepresentant to steder, med veldig forskjellige instillinger på hva en brukerrepresentant egentlig er. Rådet for psykisk helse der jeg er leder er jeg veldig fornøyd med og har egentlig svært lite å utsette på forholdene der, meningen er jo å bli hørt og tatt på alvor med de meningene en har.

Så har vi det andre stedet, som jeg egentlig har gitt opp etter å ha prøvd å forandre ting i tre år. Hvor lenge skal en liksom prøve å bli hørt? Men til nå har jeg pliktoppfyllende møtt opp på møter to ganger i året, de gangene jeg faktisk har fått invitasjonen. Og der sitter jeg i en time og hører på lederne fortelle om alle forandringene som blir gjort. Egne innspill får jeg ikke komme med, eller hvis jeg prøver å si at måten de gjør det på ikke fungerer, så smiler de og går videre til neste sak, som også er blitt bestemt på forhånd hvordan ting skal være. De viser spennende grafer om ledelsesnivåer og hvem som har ansvar for hvilke avdelinger.

Og nå snakker vi forøvrig om landets største DPS som smykker seg med brukerrådet i stillingsannonsene. Det er det eneste jeg har klart å få gjort noe med og fjernet. Det er jo vel og bra å få informasjon men en vil jo helst være med på hele prosessen i forkant. Jeg er faktisk ikke så veldig enig med hva de tenker om ting og tang heller.

De snakker så fint om alle omstillingene de må ta som er bestemt fra høyere hold. Faktisk tror jeg alt er forandret den tiden jeg har sittet i brukerrådet, og jeg tviler sterkt på at det er slutt på omstillingene. Og det fører ikke til at flere mennesker får hjelp heller. Ikke lenge siden de var i media etter å ha avslått å behandle en som gikk amok med gevær. Andre får avslag med begrunnelsen at de er ferdigbehandlet. Dette etter å ha vært innlagt og syke siden de var unge. Skal en da gi opp og si at nå kan du desverre ikke bli bedre, så du skal få være i fred og få bo i en omsorgsbolig resten av livet.

 Forskning tyder på at selv de med de alvorlige diagnosene, som har rett på behandling kan bli friske. 20-30% kan bli helt friske fra Schizofreni og 40-50% kan bli sosialt restituert, selv etter veldig lang tid. Og en blir ikke bare frisk av medisiner, det må mer til enn som så når en er veldig dårlig. Så har de kanskje ikke penger til å hjelpe alle de 2000 pasientene de får henvist i løpet av ett år, med ulike lidelser og problemer, men så lenge det er så gjennomtrekk av ledere at de slutter etter noen måneder forstår jeg ikke hvordan de skal klare å hjelpe så mange heller. Pengene blir jo brukt til alle omstillingene i stedet.

Så jeg sitter og funderer på hva jeg skal gjøre med dette brukerrådet. Hvordan skal jeg slutte med ett brak slik at det faktisk blir gjort noe til neste person som blir invitert til disse møtene. Det får være grenser for hvor lenge en skal gå å irritere seg over å ikke bli tatt på alvor. Ett sted må grensa gå slik at en kan gå videre og engasjere seg andre steder der en faktisk kan gjøre en forskjell.

Åpenhet

De siste dagene har jeg tenkt så mye. På stigmatisering av psykisk syke.

Det er så mye av det i media. Hver gang det skjer ett drap av en som er psykisk syk blir det blåst opp selv om det faktisk er bare noen få prosent av de som dreper noen som er psykisk syke.
Det kommer nesten aldri frem i media andre som sliter men som faktisk klarer seg meget bra selv om de har det vanskelig. De som kjemper for å bli friske. De som har håp for fremtiden.

Men faktisk gjør myndighetene svært lite for å hjelpe de som sliter litt, det er ikke nok kapasitet til det. En depresjon er ikke nok til å få behandling på DPS, der tar de bare imot de som er sykere.

Da må de pent stille seg i lange køer for å få en privatpraktiserende psykolog, eller få hjelp av en fastlege som har mer enn nok pasienter fra før. Heldigvis kan ikke en fastlege si nei, men det blir korte timer og som regel bare medisiner å få.

Kanskje det er på tide å kjempe for at flere skal få hjelp, av kvalifiserte fagfolk, som det også er mangel på selvsagt. Og tenke at det faktisk er mulig å bli helt frisk.

Ikke gi opp håpet fordi en kanskje møter stengte dører med å ikke være syk nok. Kjempe mot stigmatiseringen som finnes i Norge. Det er tabuer mot å si at en er psykisk syk til andre enn nærmeste familie. Alt skal holdes hemmelig.
Det vil føre til at terskelen for å søke hjelp blir mye større. Noen må våge å stå frem og si at det er ikke farlig å ha psykiske lidelser, vi er like normale som alle andre rundt oss. Psykiske lidelser kan skje hvem som helst.

Følge sine drømmer.

Hvem hadde trodd at da jeg satt på psykehuset og fablet om at jeg ville bli psykolog, at jeg faktisk skulle ende opp som student. Svært få faktisk for å være helt ærlig. De hadde ikke en gang tro på at jeg ville klare meg uten å være innlagt på "regular basis from time to time".
Men psykolog var jeg bestemt på å bli, det var det som var min drøm i livet. Nå har jeg flere drømmer som også er blitt til virkelighet. Som å bo i egen leilighet, være sammen med venner, reise rundt i verden, rett og slett nyte livet så godt jeg kan.

Være aktiv med i brukermedvirkning liker jeg også. Si meningen min om helsevesenet og å bli hørt på det.

Elsker å være kreativ, lage smykker, hekle, sy vesker og klær når jeg får tid til å lære det. Ta bilder når jeg får meg skikkelig kamera, kanskje male noen bilder, begynne med ridning igjen. og siste på programmet er altså blogg. Internet har vært min venn i mange år. Viktig å ha noe å gjøre rett og slett.

Trodde ikke at jeg hadde så mye interesser jeg da jeg satt der på sykehuset og ikke ville spise og aller helst skade meg selv litt mer.

Men jeg har altså fått mye behandling for å komme meg dit også da. Av flinke mennesker som hadde tro på meg. Alt har ikke vært en dans på roser, men sånn er nå livet noen ganger. Det kan skje hvem som helst, og jeg er ikke den eneste som synes at livet har vært vanskelig.

Men jeg har håp at flere skal komme dit jeg er nå. At de skal få rett behandling og bli tatt på alvor for det de synes er vanskelig. Og det er slett ikke alle som kommer til å ende opp som meg på sykehuset, vi er forskjellige, og det er like mange problemer og måter å slite på ,som det er mennesker.

Problemet er å bli tatt alvorlig og å få denne hjelpen. Det er desverre fortsatt alt for lite ressurser i psykiatrien. For få leger og psykologer. Lange ventelister. Avslag fordi en liksom ikke er syk nok.
Men det finnes heldigvis lavterskeltilbud også. Rundt om i kommuner og bydeler. Organisasjoner som gjør en veldig god jobb. Selvhjelpsgrupper. Men det er en jungel uten like preget av lite penger. Godt vi har internet og kan søke opp disse tilbudene.

Følg min blogg med bloglovin

Hva kan en skrive om på nettet?

Jeg har lagt merke til når jeg har vært innom flere forum på internet at det er de utroligste ting kan få seg til å si fordi internet er så anonymt at en kan gjemme seg bak et brukernavn.

Jeg har blitt provosert mange ganger av rasisitiske påstander og lurer egentlig på hva som ligger bak alle innleggene. Er folk virkelig så utrolig lite reflekterte at de ikke tenker at det kan skade andre som leser det de har skrevet? Og det er ikke bare innvandrene som får gjennomgå, kvinner, syke, trygdede og sosialklienter samt psykisk syke blir plassert i båser som er lite attraktive å tilhøre.

Av og til lurer jeg på om nordmenn egentlig er seg selv nok. Det å bry seg om andre er ikke så viktig lengre. Hvis noen sliter så skal vi helst holde oss langt unna, og late som om vi ikke kjenner vedkommende. Og en kan hvertfall ikke si høyt at en har psykiske problemer. Folk vet ikke hva de skal svare tilbake, eller hvordan de skal takle det å få en sånn beskjed. Alt skal være så overfladisk og fint som det heter.

Vi kan prate om været og hva vi har gjort idag, men å si hvordan vi egentlig har det skal en ikke si høyt til alle og en hver. Bare en later som om en har det greit går alt så meget bedre for de vi møter. Vi vil jo ikke at noen skal bli ille til mote.

Men tilbake til nettet. Her kan en si alt hva en tenker og mener uten at noen egentlig vet hvem du er. En kommer med påstander og tilnavn til mennesker som skriver sine meninger uten å egentlig kjenne denne personene. En vet ikke kjønn, etnisk bakgrunn, arbeidsforhold, familie eller hva det nå som definerer en person idag. Kanskje personen som skriver sine meninger i god tro om at det blir godt mottatt egentlig bare ønsker å bli sett og hørt, ikke få slengt allslags fæle ord etter seg. Vi har jo spesielt sett dette i valgkampen. Vi kategoriserer de forskjellige velgerne og forstår egentlig ikke hvorfor de tenker som de gjør. Kjendiser blir også kategorisert etter popularitet og hva de sier i media samt alle politikerne.

I frykt for å bli plassert kan jeg si at jeg var fornøyd med valgresultatet, men også lei meg på samme tid. Selv om jeg ikke stemte venstre eller KRF synes jeg at det er trist at de ikke fikk mer oppslutning enn de gjorde. Og jeg liker ikke Siv Jensen og hennes paranoide forestillinger om at hun alltid blir angrepet i media. En kan jo ikke si noe i mot henne uten at det har skjed ett overgrep gjennom media på hennes person. Men nok om det.

Valg engasjerer som sagt og masse meninger og påstander blir lagt ut på nettet og folk reagerer på dette med å si sine meninger. Er det da bedre at folk faktisk sier hva de mener og mange blir støtt og lei seg. Det er ikke alle som tåler å bli satt i bås og sett ned på fordi de er slik og slik. Folk er forskjellige og det ligger mange historier bak det som blir sett og hørt.

Les gjerne ett innlegg som sto i aftenposten her om dagen.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3275948.ece

Å ikke være redd for å gripe inn.


http://curlylife.com/2009/09/18/brydeg/
Ble veldig rørt av dette innlegget om ei som ikke var redd for å ringe til politiet for å gripe inn i ett planlagt selvmord, som det ble skrevet om i ett innlegg på bloggen til denne personen.

Skulle ønske at flere bryr seg om hvordan andre har det, at det blir mer åpenhet rundt det å ha selvmordstanker og det å ta sitt eget liv.

Som noen av dere vet mistet jeg bestevennina mi for litt over ett år siden, da hun tok sitt eget liv.

Det var en helt grusom opplevelse som jeg fortsatt må jobbe med å takle.
Jeg valgte å være åpen rundt det å miste noen på den måten, fordi jeg trengte noen å prate med og at noen forsto hvordan jeg hadde det.
Faktisk leste jeg i psykologforeningen sitt tidskrift at en kan utvikle post traumatisk stresssyndrom av at noen nær tar selvmord. Det kan jeg godt sette meg inn i.

Og jeg velger også å tro at vennina mi kunne vært reddet hadde sykehuset grepet inn ,og ikke latt henne skrive seg ut. Jeg vet jo ikke hva hun tenkte på slutten, men jeg tror at hvis noen hadde stoppet henne hadde hun vært i live i dag. Men nå er det jo for sent for det, og det plager meg fortsatt at sykehuset ikke nektet å la henne dra.

Har lest litt om selvmord etterpå, og der står det at mange faktisk gir beskjed om hva de har tenkt å gjøre, før de ender opp med å ta livet sitt. Og at det ofte blir gjort i stor affekt, slik at hadde de bare hatt kontroll nok til å vente litt ville de ha ombestemt seg. Å være dypt deprimert gjør at en ofte ikke ser noen utvei eller hvordan livet kan bli bedre, men det er faktisk mulig å komme seg opp fra en depresjon tro det eller ei. Det finnes behandling som virker veldig godt.

Derfor vil jeg oppfordre alle som leser dette og som kanskje har selvmordstanker å be om hjelp fra venner, familie eller helsevesenet.
Det er faktisk mulig å få det bedre.

Å være seg selv

Etter hvert har jeg fått store problemer med å forklare meg når jeg møter nye mennesker. Helt til jeg begynte å studere igjen. Alle liker jo å vite hva du gjør til daglig. Nå kan jeg endelig si noe fornuftig, at jeg er student.
Selv om jeg er mye annet også. Men det høres alltid bedre ut å gjøre noe fornuftig med livet sitt.
Å si at en er syk får bare folk til å bli ille til mote, og vet dermed ikke helt hva de skal svare når jeg sier at jeg ikke jobber eller studerer. Jeg er ikke produktiv rett og slett, bidrar ikke til samfunnet.

Men jeg vet jo enda ikke om jeg kan jobbe etter studiene. Fremtiden er fortsatt usikker, men det føles godt å være på vei ett sted.

Og så vil jeg møte problemet med å forklare på jobbintervju hva jeg har gjort med det store hullet i CVen.
Hvis jeg er ærlig og sier at jeg har vært syk tror folk at jeg ikke er i stand til å jobbe enda.
Enda verre er det når jeg har hatt psykiske problemer, da kan jeg hvertfall ikke jobbe som psykolog.
I følge NAV hvertfall. Det var visst restriksjoner på at psykisk syke skulle jobbe i psykiatrien.
Så mine erfaringer skal visst ikke telle som jobbkvalifikasjoner.

Etter hvert tror jeg at jeg har blitt litt kynisk. Jeg kategoriserer og sier ting rett ut som de er. Setter ting litt på spissen for at folk skal høre på meg. Tror det har sin årsak i at jeg lenge bare var en diagnose i en journal. Møtte litt for mange leger/psykologer/sykepleiere som skulle bli kjent med meg i løpet av 5 minutter. Da blir det rett på sak og ferdig med det, videre til neste person.

Men uansett har jeg funnet ut at skal en komme noen vei i dette samfunnet, er en nødt til å si ting som de er.
Jeg vil ikke gå rundt å skjule meg bak en sykdom eller utdannelse. Skal jeg bli psykolog må jeg gjøre ting på min måte. Kunne være åpen om at jeg har vært syk. Så får jeg etterhvert finne mine oppgaver i livet der jeg kan være meg selv og ingen andre.

Arhild Lauveng har jo klart det selv om hun var syk i ti år, hun ble psykolog hun og har skrevet bøker om det å være syk

NAV og sykemelding

Hvis du ikke klarer å jobbe lengre av ulike årsaker er det selvsagt legen som er svaret.
Jeg lærte aldri på skolen hva en skulle gjøre når en ble sykemeldt, og jeg kjente ingen andre som var det heller. Generelt sett lærer en veldig lite om rettigheter og sykdom før en faktisk er i situasjonen selv, hvis ikke noen i nær familie allerede er syk. Jeg var jo ganske ung da jeg ble sykemeldt også da.

Så da sto jeg etterhvert der med en sykemelding i hånda uten en gang å vite hvor jeg skulle gjøre av den.
Jeg hadde ikke meldt flytting fra foreldrene mine siden jeg var student, og det ble ett styr hvor jeg egentlig hørte til. Men flytting ble meldt og jeg fant til slutt NAV, eller trygdekontoret som det het da. Men en skal jammen meg være frisk for å være syk, det er jo så mye papirarbeid og ting som en må gjøre når en er syk. Hvor skal en henvende seg for de forskjellige tingene. Jeg satte meg rett og slett ned og leste lover og regler for å finne ut av ting, en får ikke informasjon sånn uten videre av NAV og andre instanser.

I dag er alle så opptatt av trygdesvindel, men jeg mener at er du syk og ikke kan jobbe er det en ærlig sak, og velferdsstaten er der av en grunn. Jeg tror det er svært få som svindler til seg trygd, hvem vil vel ha så lite penger å leve av i måneden når en kan jobbe og tjene mer. Det er faktisk ikke så mye å leve av for å si det sånn. Og jeg tror faktisk at det er mange som heller ville ha jobbet, og ikke falt ut av samfunnet sosialt og økonomisk. Og skal alle de som er syke lide for at noen er uærlig og ikke vil jobbe? For meg blir det helt feil tankegang. Og det er jo ikke slik at når du er varig ufør at du ikke kan prøve deg i arbeidslivet igjen og se hvordan det går. Og det er mulig med tilrettelegging hvis en ønsker det. For meg for eksempel er det stor forskjell mellom det å studere og det å jobbe, mens for andre er det motsatt. Og bare så det er sagt så oppfordrer jeg ikke noen til å sykemelde seg uten reel grunn, jeg bare påpeker mulighetene som er der.

Men syk er syk og det er legen som er ansvarlig for å vurdere hvor syk en er, og ikke resten av samfunnet. Psykiske lidelser er ofte veldig vanskelig å se på folk, og det kan faktisk virke som om en egentlig er veldig friske utad ,selv om det er fullt kaos innvendig. På privaten kan det være at ting ikke er som det synes. En sover kanskje ikke, er så deprimert at en til tider ikke orker å se andre enn familien. Alle har rett til ett privatliv, og er ikke ansvarlig for å forsvare sykemeldingen sin til alle en møter. Eller at en er syk for den saks skyld.

Hvordan få hjelp.

Det kan være vanskelig å få hjelp når en sliter veldig.
Men hvis du sliter og har spiseforstyrrelser, skader deg, er deprimert eller bare har tunge tanker så er det viktig å ikke gå med dette alene.
Det er derfor psykologer, leger og sykepleiere finnes.
Første skritt på veien er å gå til fastlegen og si hvordan du har det.
Si det som det er, og er han/hun flink vet de hva de skal gjøre.
Nå er det endelig blitt sånn at legen selv kan ringe og finne ut om det er psykologer som har ledig kapasitet.
Før måtte en gjøre det selv, og det er faktisk ikke lett å finne psykologer med ledig timer.
Det finnes også noe som heter distrikt psykiatriske sentre som du kan søkes til av legen.
Det er også psykologer og leger som jobber sammen for å gi deg best mulig behandling.
Men de har ofte sprengt kapasitet, og det kan være at du får avslag fordi du visstnok ikke er syk nok.
Hvis du møter stengte dører eller det er lange ventelister ikke gi opp. Klag eller ha tålmodighet.
Det finnes også sykehus med psykiatriske avdelinger, men da må du selvsagt være i krise og trenge det.

En må ofte kjempe for å få plass og rett til behandling, ikke gi opp, klag, gå til fastlegen enda en gang og få hjelp av han. En skal ikke trenge å gå alene å slite her i Norge, det er derfor vi er en velferdsstat med tilbud til de som er syke.

Kasper, katten min ;)


Ny blogg nye muligheter.

Som dere sikkert forstår går jeg på profesjonsstudiet i psykologi, der jeg trives veldig godt. Masse gode venner og mye nytt å lære. Har over 4 år igjen enda så alt vet jeg altså ikke enda.
Men en ting vet jeg og det er hvordan det er å være syk og ha psykiske problemer. Hatt anorexi og diverse tilleggsymptomer som ofte følger med på kjøpet når en ble så syk som meg. Absolutt ikke å anbefale forresten, få hjelp så snart som mulig hvis du sliter med spiseforstyrrelser. I mitt tilfelle betød det mange innleggelser og flere år på psykiatriske avdelinger på sykehus. Så ble det ettervernshjem i tre år.

Jeg har masse ideer og tanker om hva jeg har lyst til å skrive her. Jeg er veldig opptatt av politikk, spesielt helse og sosialpolitikk så jeg er fornøyd nå som valget er over og faren for å få mindre i trygd og lavere sosialnormer, som mange som er syke er avhengige av for å overleve. Ta fra de svakeste i samfunnet og gi til de som er rikere.

Men nok om det. Jeg har etterhvert lyst til å skrive litt om rettigheter en har som syk, for behandling av kvalifiserte psykologer og psykiatere som faktisk vet hva de snakker om. Men også om hvorfor en må slite så utrolig for å få hjelp når en er psykisk syk, hva en kan gjøre. Hvilke rettigheter en har fra NAV og offentlige kontorer. Det er kanskje noen få som er svindler til seg trygden sin, men de aller fleste gjør ikke det. Jeg tror de fleste av oss faktisk ville ha jobbet hadde vi hatt muligheten til det.

Jeg håper også at jeg kan være til hjelp for noen som sliter, som bare har internett som hjelp og ikke noe mer enn det. Mange som er redd for å si til familien at det er vanskelig å leve.

Håper dette høres spennende ut, og at dere er intereressert å høre på mine innlegg om ting og tang.