Selvskading

http://sanheten.blogg.no/1253737234_ingen_s_smerten_bak_s.html

Jeg leste denne bloggen av en jente og det sier så mye om hvordan det kan være for en som skader seg selv.
Det er mye fordommer og ideer ute og går om hva dette egentlig er, og hva som får noen til å skade seg selv.
Som hun skriver er det mange som skader seg selv, og jeg er sikker på at mørketallene er store.
Helst skal en ikke innrømme det til noen før en blir oppdaget til slutt, eller klarer å slutte på egenhånd.

Årsakene er mange men som oftest er det fordi en er fortvilet og ikke klarer å føle på dette lengre slik at en skader seg for å få slutt på det. En ønsker å se utenpå hva en føler innvendig. Til slutt vil det være en mestringsstrategi som nesten er umulig å slutte med, fordi det virker jo til en viss grad helt til neste gang en er fortvilet og gjør det igjen.

Jeg må innrømme at jeg egentlig viste svært lite om selvskading da jeg begynte, trodde jeg var den eneste som hadde gjort det noen gang. Så etterhvert ble det bare mer og mer, og mer alvorlig til jeg måtte sy med jevne mellomrom. Men jeg roet meg ned slik at jeg slapp sykehus når jeg kom ned på legevakta, og trengte ikke snakke med noen psykiater. Hadde masse dårlige unnskyldning på hvorfor jeg hadde gjort det.

Jeg var da også midt oppe i den værste perioden min med anorexia så til slutt sa behandlerne at nok er nok nå trenger du ett langt opphold på sykehus for å få jobbet med dette i trygge omgivelser, gå opp i vekt og slutte å skade meg alvorlig. Anorexiaen var det så som så med, den slapp ikke taket på flere år. Men jeg klarte å slutte med å skade meg alvorlig og så sluttet jeg nesten helt med å skade meg senere.

Men av og til kommer tankene tilbake og jeg vet at hvis jeg gir etter er det vanskelig å slutte igjen. Jeg vet at det virker, og det føles av og til som om det er det eneste som kan roe meg ned hvis ting er vanskelige.