Skal en godta alt?

I min tid i psykiatrien har jeg måttet godta ganske mye. Som at en ikke kan ha meninger om hvem man ønsker å ha en samtale med eller ikke. En skal like alle og slippe alle inn i leiligheten eller ta en prat på ett kontor. Det er jo ikke slik i verden at en kommer overens med alle. Det er ikke alle en vil skal vite private ting om en selv bare fordi en skal ha en samtale når en er dårlig. Tillitt må skapes og det er ikke gjordt med ett håndtrykk i de fleste tilfeller. Og når en så føler at en har gitt noen en sjanse over mange samtaler, og finner ut at det ikke fungerer så skal en ikke kunne ha noe å si på om en faktisk ønsker å snakke med denne personen eller ikke. Hvis en så slår seg vrang skrives det i journalen at en er manipulerende fordi en ønsker å bli hørt og tatt på alvor for det en føler. Det er jo ikke snakk om at helsepersonell kan ta feil hverken i veiledning eller når en ansetter folk som er inkompetente. Vi som pasienter skal bare finne oss i at vi ikke er verdt å ta alvorlig når vi ønsker å påvirke hvem man skal forholde oss til. Vi er jo syke og har liksom problemer med relasjoner alltid. Vi er prisgitt all behandling og ønsker vi ikke å prate med en person får vi ikke tilbud om en ny å prate med. Fordi det er ikke sånn de gjør på det stedet. Og ikke minst kan det bli ganske mange personer en må forholde seg til i løpet av ett liv som syk. Jeg har opplevd å måtte prate med nye personer hver dag i 14 dager for eksempel. Da blir en ganske lei av å dele sine tanker og følelser.