Har det litt travelt for tiden midt i eksamen til å skrive så mange innlegg hvis noen skulle lure på hvorfor jeg ikke har oppdatert på en stund. Det sliter på å være syk samtidig som en er student selv om det bare går på at jeg fort blir sliten. Men gleder meg til det hele er over i januar... Måtte utsette en eksamen men det er jo ikke noe nytt. Ting må tilrettelegges av og til når det kommer til meg. Men sånn er jo livet som syk.
For meg er det viktigst at jeg fullfører til slutt selv om det tar litt tid og krefter.
Har også hatt julemarked på aktivitetssenteret der jeg bor. Lager jo så mange ting at jeg absolutt ikke kan beholde alt selv. Kreativiteten lenge leve sier nå bare jeg. Men det var gøy.
Og imorgen skal jeg til en døgnavdeling under DPS og holde ett lite foredrag for de ansatte der om brukermedvirkning og tilbud som er tilgjengelig i bydelen. Mens egentlig har jeg lyst til å gi klar beskjed om at de ikke gjør den beste jobben når det kommer til brukermedvirkning. Jeg har selv vært representant for den DPSen og sluttet i protest etter tre år da jeg følte av hele tiden mens jeg var det at jeg ikke ble hørt eller tatt på alvor. Brukerråd på papiret men ikke så mye mer enn det.
Jeg kjenner også mange som ikke har gode erfaringer med akkurat denne DPSen og skulle gjerne gjort noe med det men kommer ikke frem. Kanskje i morgen er dagen?
Nå er det hvertfall på tide å legge seg og håpe at jeg for en gangs skyld sover godt.
Arbeidsavklaringspenger.
Fikk ikke sove i natt så jeg satt oppe og leste regjeringens dokumenter til arbeidsavklaringspenger som er det nye som skal erstatte attføring/rehabiliterings og midlertidig uførestønad. 108 sider og ikke å anbefales.
Kort sagt er jeg ikke imponert for mine egne vegne. Jeg mister særfradraget mitt på skatten, må sende inn meldekort hver 14 dag og skal få en aktivitetsplan jeg skal følge.
Akkurat det med aktivitetsplan lurer jeg egentlig på hva de har tenkt å finne på for min del. Tydeligvis kan du ikke være syk mer enn en dag før du må ha sykemelding fra legen. Skal jeg altså ringe legen hver gang jeg er for dårlig til å gå på forelesninger, som forøvrig ikke er obligatoriske alltid heller. Ikke kan jeg jobbe heller slik jeg har kunnet nå. Godt jeg bare jobber to timer i måneden med Rådet for Psykisk Helse.
Tror de at alle som er syke bare ligger i senga hele dagen og bare trenger å komme seg opp så blir alt så mye bedre og de får lyst til å jobbe igjen og er friske nok til det. Vi er bare late og snylter på trygdekassa alle som en hver. Jeg tviler sterkt på at det er så mange som ønsker å være syke og dermed kan miste all kontakt med jobblivet de hadde før.
Jeg blir litt oppgitt av at politikerne hele tiden skal prøve å gjøre ting bedre for meg og så blir det egentlig bare verre.
Kort sagt er jeg ikke imponert for mine egne vegne. Jeg mister særfradraget mitt på skatten, må sende inn meldekort hver 14 dag og skal få en aktivitetsplan jeg skal følge.
Akkurat det med aktivitetsplan lurer jeg egentlig på hva de har tenkt å finne på for min del. Tydeligvis kan du ikke være syk mer enn en dag før du må ha sykemelding fra legen. Skal jeg altså ringe legen hver gang jeg er for dårlig til å gå på forelesninger, som forøvrig ikke er obligatoriske alltid heller. Ikke kan jeg jobbe heller slik jeg har kunnet nå. Godt jeg bare jobber to timer i måneden med Rådet for Psykisk Helse.
Tror de at alle som er syke bare ligger i senga hele dagen og bare trenger å komme seg opp så blir alt så mye bedre og de får lyst til å jobbe igjen og er friske nok til det. Vi er bare late og snylter på trygdekassa alle som en hver. Jeg tviler sterkt på at det er så mange som ønsker å være syke og dermed kan miste all kontakt med jobblivet de hadde før.
Jeg blir litt oppgitt av at politikerne hele tiden skal prøve å gjøre ting bedre for meg og så blir det egentlig bare verre.
Å takle å være alene
Video til en veldig god venn. Engelsk prat
Jeg har alltid hatt vanskelig for å takle å være alene.
Jeg var alltid sammen med andre samme hvor sliten jeg kunne være fordi jeg ikke orket å tenke tanken på å gire ned og tilbringe tid bare meg og ingen andre.
Da jeg ble veldig dårlig ble jeg innlagt, mye fordi at var jeg alene ble jeg veldig destruktiv og skadet meg.
Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre og eneste mulighet ble å bli innlagt fordi jeg klarte ikke å komme meg ut av en destruktiv sirkel.
Heldigvis har jeg etterhvert lært meg at det kan faktisk være ganske greit å være alene i leiligheten min.
Å kunne slappe av og kjenne at jeg er sliten og trenger ro og å ha det stille rundt meg.
Jeg kan gjøre ting jeg liker, som å sitte her på internet. Jeg kan være kreativ. Tenke. Studere. Lese. Se på favorittseriene mine. Sove. Kose med katten min. Ta en telefon til noen jeg er glad i. Ta en dusj, sminke meg.
Det er egentlig ganske mye jeg kan gjøre alene nå. Jeg kan rett og slett ha det bra.
Jeg har alltid hatt vanskelig for å takle å være alene.
Jeg var alltid sammen med andre samme hvor sliten jeg kunne være fordi jeg ikke orket å tenke tanken på å gire ned og tilbringe tid bare meg og ingen andre.
Da jeg ble veldig dårlig ble jeg innlagt, mye fordi at var jeg alene ble jeg veldig destruktiv og skadet meg.
Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre og eneste mulighet ble å bli innlagt fordi jeg klarte ikke å komme meg ut av en destruktiv sirkel.
Heldigvis har jeg etterhvert lært meg at det kan faktisk være ganske greit å være alene i leiligheten min.
Å kunne slappe av og kjenne at jeg er sliten og trenger ro og å ha det stille rundt meg.
Jeg kan gjøre ting jeg liker, som å sitte her på internet. Jeg kan være kreativ. Tenke. Studere. Lese. Se på favorittseriene mine. Sove. Kose med katten min. Ta en telefon til noen jeg er glad i. Ta en dusj, sminke meg.
Det er egentlig ganske mye jeg kan gjøre alene nå. Jeg kan rett og slett ha det bra.
Psykofarmaka
Dette semesteret har vi hatt noen forelesninger om psykofarmaka da det er pensum til eksamen. Alt for lite etter min mening da jeg gjerne skulle visst mye mer enn jeg gjør, men så er jo ikke tanken at vi skal skrive ut medisiner heller, men gi råd til lege og pasient.
Så jeg har altså en del meninger om medisiner som jeg ikke helt vet om jeg skal skrive om da jeg ikke har mer enn altså disse tre forelesningene. Selv om jeg selvsagt har mer erfaring enn det da jeg selv har prøvd medisiner av alle slag og kjenner alt for mange som tar medisiner.
Nå har jeg jo skrevet en del om anti depresiva men anti psykotika blir sjeldent nevnt i avisene, noe jeg synes er synd da de fleste pasienter møter dette når de blir innlagt enten de er psykotiske eller ikke. De eldre anti psykotika som Truxal og Nozinan blir jo mye brukt som beroligende og jeg har ikke mer å si om dem utenom at vi pasienter beskriver dem som apedop. Altså ikke noe å anbefale hvis en får valget om hva en ønsker å ta.
Jeg spurte farmakologen hvorfor de eldre anti psykotika fortsatt blir mye brukt selv om han mente at de ikke var like gode så sa han rett ut at han ikke skjønte det heller fordi at psykiaterne burde ha forstått at de nye var mye bedre. De nye sendre ut dopamin på en annen måte som gjør at en ikke mister seg selv på samme måte. De øker dopamin der det er lite av det og senker der det er for mye slik at samlet sett blir det ikke mindre dopamin som blir sendt mellom nervecellene i hjernen.
Han mente at grunnen til at Trilafon og Haldol og de eldre anti psykotika ble brukt fordi de er mye billigere og fordi at de kan bli gitt med sprøyte slik at de virker med en gang. Norge er visst det landet i Europa utenom Portugal og Makedonia som bruker minst penger på medisiner på blå resept. Forstå det den som vil.
Men tilbake til de eldre anti psykotika som blir mye brukt som tvangsmedisinering ved hjelp av injeksjoner. Jeg kjenner en del som har fått dette med noen ukers mellomrom i mange år. Hvorfor en ikke prøver mer å motivere pasientene til å ta de nye anti psykotika i tablettform forstår jeg ikke. Pasienten vil oppleve færre bivirkninger og føle seg mer i kontroll av hva som går inn i en av medisiner. Jeg tror faktisk at det kan ende opp med mindre tvang dersom pasienten selv får være med å velge hvilke medisiner en ønsker, eldre eller nyere anti psykotika.
Og jeg forstår heller ikke hvorfor ikke legemiddelindustrien ikke jobber mer for å finne nye anti psykotika uten så mye bivirkninger. En ønsker jo at pasienten skal fortsette å ta disse medisinene over lang tid og da burde disse kunne forvente at det ikke var slike alvorlige bivirkninger som igjen fører til at en slutter med medisiner på egen hånd.
Så jeg har altså en del meninger om medisiner som jeg ikke helt vet om jeg skal skrive om da jeg ikke har mer enn altså disse tre forelesningene. Selv om jeg selvsagt har mer erfaring enn det da jeg selv har prøvd medisiner av alle slag og kjenner alt for mange som tar medisiner.
Nå har jeg jo skrevet en del om anti depresiva men anti psykotika blir sjeldent nevnt i avisene, noe jeg synes er synd da de fleste pasienter møter dette når de blir innlagt enten de er psykotiske eller ikke. De eldre anti psykotika som Truxal og Nozinan blir jo mye brukt som beroligende og jeg har ikke mer å si om dem utenom at vi pasienter beskriver dem som apedop. Altså ikke noe å anbefale hvis en får valget om hva en ønsker å ta.
Jeg spurte farmakologen hvorfor de eldre anti psykotika fortsatt blir mye brukt selv om han mente at de ikke var like gode så sa han rett ut at han ikke skjønte det heller fordi at psykiaterne burde ha forstått at de nye var mye bedre. De nye sendre ut dopamin på en annen måte som gjør at en ikke mister seg selv på samme måte. De øker dopamin der det er lite av det og senker der det er for mye slik at samlet sett blir det ikke mindre dopamin som blir sendt mellom nervecellene i hjernen.
Han mente at grunnen til at Trilafon og Haldol og de eldre anti psykotika ble brukt fordi de er mye billigere og fordi at de kan bli gitt med sprøyte slik at de virker med en gang. Norge er visst det landet i Europa utenom Portugal og Makedonia som bruker minst penger på medisiner på blå resept. Forstå det den som vil.
Men tilbake til de eldre anti psykotika som blir mye brukt som tvangsmedisinering ved hjelp av injeksjoner. Jeg kjenner en del som har fått dette med noen ukers mellomrom i mange år. Hvorfor en ikke prøver mer å motivere pasientene til å ta de nye anti psykotika i tablettform forstår jeg ikke. Pasienten vil oppleve færre bivirkninger og føle seg mer i kontroll av hva som går inn i en av medisiner. Jeg tror faktisk at det kan ende opp med mindre tvang dersom pasienten selv får være med å velge hvilke medisiner en ønsker, eldre eller nyere anti psykotika.
Og jeg forstår heller ikke hvorfor ikke legemiddelindustrien ikke jobber mer for å finne nye anti psykotika uten så mye bivirkninger. En ønsker jo at pasienten skal fortsette å ta disse medisinene over lang tid og da burde disse kunne forvente at det ikke var slike alvorlige bivirkninger som igjen fører til at en slutter med medisiner på egen hånd.
Dårlige erfaringer i psykiatrien
Etter å ha lest og snakket med en del som har psykiske lidelser har jeg inntrykket av at mange har dårlige erfaringer med møte med behandling i psykiatrien.
På noen områder kjenner jeg meg veldig igjen da noen av sykehusoppholdene skulle jeg gjerne vært foruten, og jeg har dårlige erfaringer med spesielt ett sykehus og en del leger jeg har møtt.
Derfor skjønner jeg hvorfor noen ikke ønsker hjelp fordi at det bare gjør vondt verre.
Andre har opplevd at de ikke får den hjelpen de trenger fordi de blir vurdert som for friske selv om en sliter veldig. Avslag er vonde å takle.
Andre er veldig imot medisiner pga at de ikke hjelper eller at de gir bivirkninger en ikke ønsker. Jeg har selv vært gjennom prøving av de fleste medisiner helt til jeg fant noen som faktisk hjelper og som jeg har ingen bivirkninger av. Men jeg forstår at noen ikke ønsker å ta medisiner.
Men så har jeg også veldig mange gode erfaringer også. Jeg er veldig fornøyd med min psykolog og lege og har fått god behandling fra dem. Noen sykehusopphold har også vært bra på en måte.
Derfor kan det av og til virke som om jeg ikke forstår at noen er så imot psykiatrien, men jeg gjør faktisk det. Det er bare at jeg har lært å sette grenser og ikke gi meg før jeg får det jeg trenger, noe jeg tror mange har problemer med. De blir ikke hørt.
På noen områder kjenner jeg meg veldig igjen da noen av sykehusoppholdene skulle jeg gjerne vært foruten, og jeg har dårlige erfaringer med spesielt ett sykehus og en del leger jeg har møtt.
Derfor skjønner jeg hvorfor noen ikke ønsker hjelp fordi at det bare gjør vondt verre.
Andre har opplevd at de ikke får den hjelpen de trenger fordi de blir vurdert som for friske selv om en sliter veldig. Avslag er vonde å takle.
Andre er veldig imot medisiner pga at de ikke hjelper eller at de gir bivirkninger en ikke ønsker. Jeg har selv vært gjennom prøving av de fleste medisiner helt til jeg fant noen som faktisk hjelper og som jeg har ingen bivirkninger av. Men jeg forstår at noen ikke ønsker å ta medisiner.
Men så har jeg også veldig mange gode erfaringer også. Jeg er veldig fornøyd med min psykolog og lege og har fått god behandling fra dem. Noen sykehusopphold har også vært bra på en måte.
Derfor kan det av og til virke som om jeg ikke forstår at noen er så imot psykiatrien, men jeg gjør faktisk det. Det er bare at jeg har lært å sette grenser og ikke gi meg før jeg får det jeg trenger, noe jeg tror mange har problemer med. De blir ikke hørt.
Flere unge har gått i behandling hos psykolog
Artikkel i aftenposten
En ny undersøkelse viser at flere unge har gått i behandling hos psykolog en tidligere.
Hadde det bare vært flere psykologer ville nok behovet for psykolog bli møtt da det er mange som mener at de skulle ha gått til psykolog men av ulike årsaker har de ikke gjort det.
En mener også at enda flere under 18 burde ha fått den hjelpen de trenger før det utvikler seg til det verre og en ender opp sykere eller med større problemer enn nødvendig.
En ny undersøkelse viser at flere unge har gått i behandling hos psykolog en tidligere.
Hadde det bare vært flere psykologer ville nok behovet for psykolog bli møtt da det er mange som mener at de skulle ha gått til psykolog men av ulike årsaker har de ikke gjort det.
En mener også at enda flere under 18 burde ha fått den hjelpen de trenger før det utvikler seg til det verre og en ender opp sykere eller med større problemer enn nødvendig.
Situasjoner som krever handling.
I det siste har jeg vært mye redd. Redd fordi det er noen brukere der jeg bor som er veldig ustabile. Det siste var en dame som truet med kniv personalet og oss brukere. Politiet ble tilkalt og 6 stykker kom med skjold og det hele og fikk henne innlagt på sykehus. Akkurat det som trengs for at vi naboer skal føle oss trygge i vår egen leilighet. Problemet oppstår når denne personen ble innlagt på frivillig basis og finner ut at hun ikke ønsker å være innlagt lengre. Da skjer følgende, hun blir skrevet ut og kan reise tilbake til leiligheten sin. Dermed sitter vi naboer igjen og lurer på hva som egentlig skjedde. Skal vi sitte og vente til neste gang dette skjer og liv kan gå tapt, enten oss eller hun selv.
Neste person som terroriserer er en som truer og sier det styggeste en kan tenke seg. Emosjonell terror av personale og brukere. Vi klager og sier at vi ikke finner oss i å bli behandlet sånn. Men ingenting blir gjort. En kan jo ikke tvangsinnlegge han eller tvangsflytte han til ett sykehjem når han selv ønsker å bo i leiligheten. De som kjenner han vet at han blir bare verre og verre og har begynt å true med å drepe de som sier imot han. Han kommer mest sannsynligvis ikke til å gjøre det, men likevel skal en finne seg i å høre slikt på daglig basis bare fordi vi er naboer.
Hva gjør en annet enn å klage? En blir jo ikke hørt likevel.
Til slutt blir det til at en tenker at kan ikke disse personene bare gjøre alvor av det de sier. Da må jo noen gripe inn etterpå.
Slik er faktisk livet til mange som er syke. Det finnes mange som ikke burde være ute i samfunnet for en hver pris. Selv har jeg opplevd at noen jeg var innlagt med ble skrevet ut for bare å ta livet av noen noen dager senere. Skal vi ikke beskyttes vi som allerede er syke. En kan ikke alltid velge hvem en skal forholde seg til i psykiatrien men det er en pent nødt til selv om en er redd og engstelig.
Neste person som terroriserer er en som truer og sier det styggeste en kan tenke seg. Emosjonell terror av personale og brukere. Vi klager og sier at vi ikke finner oss i å bli behandlet sånn. Men ingenting blir gjort. En kan jo ikke tvangsinnlegge han eller tvangsflytte han til ett sykehjem når han selv ønsker å bo i leiligheten. De som kjenner han vet at han blir bare verre og verre og har begynt å true med å drepe de som sier imot han. Han kommer mest sannsynligvis ikke til å gjøre det, men likevel skal en finne seg i å høre slikt på daglig basis bare fordi vi er naboer.
Hva gjør en annet enn å klage? En blir jo ikke hørt likevel.
Til slutt blir det til at en tenker at kan ikke disse personene bare gjøre alvor av det de sier. Da må jo noen gripe inn etterpå.
Slik er faktisk livet til mange som er syke. Det finnes mange som ikke burde være ute i samfunnet for en hver pris. Selv har jeg opplevd at noen jeg var innlagt med ble skrevet ut for bare å ta livet av noen noen dager senere. Skal vi ikke beskyttes vi som allerede er syke. En kan ikke alltid velge hvem en skal forholde seg til i psykiatrien men det er en pent nødt til selv om en er redd og engstelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)