Situasjoner som krever handling.

I det siste har jeg vært mye redd. Redd fordi det er noen brukere der jeg bor som er veldig ustabile. Det siste var en dame som truet med kniv personalet og oss brukere. Politiet ble tilkalt og 6 stykker kom med skjold og det hele og fikk henne innlagt på sykehus. Akkurat det som trengs for at vi naboer skal føle oss trygge i vår egen leilighet. Problemet oppstår når denne personen ble innlagt på frivillig basis og finner ut at hun ikke ønsker å være innlagt lengre. Da skjer følgende, hun blir skrevet ut og kan reise tilbake til leiligheten sin. Dermed sitter vi naboer igjen og lurer på hva som egentlig skjedde. Skal vi sitte og vente til neste gang dette skjer og liv kan gå tapt, enten oss eller hun selv.
Neste person som terroriserer er en som truer og sier det styggeste en kan tenke seg. Emosjonell terror av personale og brukere. Vi klager og sier at vi ikke finner oss i å bli behandlet sånn. Men ingenting blir gjort. En kan jo ikke tvangsinnlegge han eller tvangsflytte han til ett sykehjem når han selv ønsker å bo i leiligheten. De som kjenner han vet at han blir bare verre og verre og har begynt å true med å drepe de som sier imot han. Han kommer mest sannsynligvis ikke til å gjøre det, men likevel skal en finne seg i å høre slikt på daglig basis bare fordi vi er naboer.
Hva gjør en annet enn å klage? En blir jo ikke hørt likevel.
Til slutt blir det til at en tenker at kan ikke disse personene bare gjøre alvor av det de sier. Da må jo noen gripe inn etterpå.

Slik er faktisk livet til mange som er syke. Det finnes mange som ikke burde være ute i samfunnet for en hver pris. Selv har jeg opplevd at noen jeg var innlagt med ble skrevet ut for bare å ta livet av noen noen dager senere. Skal vi ikke beskyttes vi som allerede er syke. En kan ikke alltid velge hvem en skal forholde seg til i psykiatrien men det er en pent nødt til selv om en er redd og engstelig.