Jeg kan ikke si at jeg er så veldig glad i det ordet. Ja jeg bruker selvsagt tjenester, men for meg blir bruker at det går over i økonomiske termer, vi forbruker tjenester. Bruker vi tjenester fordi vi for eksempel går på ett aktivitetssenter eller en kafe som bydelen har åpnet for de med psykiske lidelser. Ja vi gjør kanskje det. Likevel klinger ikke ordet bruker/økonomi og forbruk av tjenester så veldig godt i mine ører.
Pasient er noe annet, selvsagt er vi pasienter når vi går til legen eller er på sykehus. Da er vi der for å få behandling av fastlegen, eller 2 linjetjenesten, eller hva det nå måtte være.
Skal vi da gå fra å være individer og borgere til å bli brukere av tjenester bare fordi en er blitt syk.
Vi er jo oss selv og ingen andre, vi går ikke rundt å tenker økonomi på samme måte som en økonom ville gjøre.
Nei jeg vil heller være en person, individ eller borger, istedet for bare en bruker. Jeg har jo faktisk mitt å bidra med jeg også, jeg bruker ikke bare opp alt rundt meg av tjenester. Jeg synes faktisk ikke at det er noen identitet å være glad for at en har ,og at personale går rundt og kaller oss brukere som om vi brukte dem opp i stedet for å gi noe tilbake.
Men nå er det nå det som er bestemt og det er selvsagt vanskelig å finne en ny term som alle ville være enige i, og brukermedvirkning er jo en god ting som klinger bedre i mine ører. Så er det bare å godta at en er en forbruker av tjenester og heller prøve å finne en identitet som noe annet etterhvert.
Bytting av behandlere
I min karriere som pasient har jeg hatt mer behandlere enn jeg har tall på.
Jeg har min egen private psykolog og fastlege som jeg har hatt i mange år, men jeg har hatt mange utenom det også. Når du har vært på mange forskjellige sykehus og DPS møter en ganske mange nye leger og psykologer. Og det kan være ganske så slitsomt faktisk. Noen har jeg til og med bare møtt en gang før jeg fikk en ny. Kan ikke si at det ble så mye behandling ut av det. Bare vurderinger av hvordan jeg er og om jeg trenger å være innlagt eller ikke. Tør ikke en gang tenker på hva som blir skrevet av disse legene etter at de har sett meg en gang. Kan heller ikke si at jeg får så mye ut av disse korte møtene. En blir ikke så mye bedre av en enkelt samtale, og en må begynne på nytt hver gang en møter en ny. En blir ganske vant til å si hvem man er i korte trekk.
Kan heller ikke si at noen dager på sykehus før en blir skrevet ut er så veldig nyttig. Men det har jo sin virkning i at en er trygg og roer seg ganske fort ned og får mer kontroll. De lange oppholdene har jeg fått mer ut av, men det er jo sånn at en helst skal fortest mulig ut.
Jeg har også vært innom flere DPSer der jeg har hatt ganske mange leger og psykologer som har hatt ansvar for behandlingen min og som jeg har møtt for å bli vurdert for behandling, bare for å bli sendt videre til neste lege eller til sykehus. Og de skifter jo jobb støtt og stadig også. Neste gang jeg kommer inn for vurdering er de borte. Nå er det jo ikke slik at en kan pålegge en lege eller psykolog å bli på en jobb som ikke passer eller at en får en annen jobb som er mer intressant, men det må da være grenser for hvor mye en pasient skal tåle av nye mennesker som skal vurdere en.
Men på ett eller annet mystisk vis ble jeg da bedre etterhvert selv om jeg ikke en gang husker navnet på alle sammen eller hva vi pratet om. Og ut av sykehuset har jeg også klart selv om jeg følte at behandlingen ikke var den beste på grunn av at jeg egentlig ikke fikk jobbet med noe.
Heldigvis er det mange som ikke trenger denne fartstiden i psykiatrien og kan jobbe med ting i ro og fred.
Nei da er det mye bedre å ha sin private behandler utenfor ett DPS eller sykehus. Problemet er at det ikke er så mange av de som har avtaler noe staten absolutt burde ta tak i, lange ventetider er ikke noe særlig når en sliter veldig med seg selv og trenger hjelp. Og da blir det mange avslag fra psykologer som ikke har kapasitet.
Men det å slippe å begynne på nytt hver gang og få anledning til faktisk å gå i terapi gjør faktisk at livet blir bedre og at en etterhvert kan klare seg på egenhånd..
Det er det som har gjort at jeg idag er mye bedre og klarer å takle hverdagen slik jeg gjør.
Jeg har min egen private psykolog og fastlege som jeg har hatt i mange år, men jeg har hatt mange utenom det også. Når du har vært på mange forskjellige sykehus og DPS møter en ganske mange nye leger og psykologer. Og det kan være ganske så slitsomt faktisk. Noen har jeg til og med bare møtt en gang før jeg fikk en ny. Kan ikke si at det ble så mye behandling ut av det. Bare vurderinger av hvordan jeg er og om jeg trenger å være innlagt eller ikke. Tør ikke en gang tenker på hva som blir skrevet av disse legene etter at de har sett meg en gang. Kan heller ikke si at jeg får så mye ut av disse korte møtene. En blir ikke så mye bedre av en enkelt samtale, og en må begynne på nytt hver gang en møter en ny. En blir ganske vant til å si hvem man er i korte trekk.
Kan heller ikke si at noen dager på sykehus før en blir skrevet ut er så veldig nyttig. Men det har jo sin virkning i at en er trygg og roer seg ganske fort ned og får mer kontroll. De lange oppholdene har jeg fått mer ut av, men det er jo sånn at en helst skal fortest mulig ut.
Jeg har også vært innom flere DPSer der jeg har hatt ganske mange leger og psykologer som har hatt ansvar for behandlingen min og som jeg har møtt for å bli vurdert for behandling, bare for å bli sendt videre til neste lege eller til sykehus. Og de skifter jo jobb støtt og stadig også. Neste gang jeg kommer inn for vurdering er de borte. Nå er det jo ikke slik at en kan pålegge en lege eller psykolog å bli på en jobb som ikke passer eller at en får en annen jobb som er mer intressant, men det må da være grenser for hvor mye en pasient skal tåle av nye mennesker som skal vurdere en.
Men på ett eller annet mystisk vis ble jeg da bedre etterhvert selv om jeg ikke en gang husker navnet på alle sammen eller hva vi pratet om. Og ut av sykehuset har jeg også klart selv om jeg følte at behandlingen ikke var den beste på grunn av at jeg egentlig ikke fikk jobbet med noe.
Heldigvis er det mange som ikke trenger denne fartstiden i psykiatrien og kan jobbe med ting i ro og fred.
Nei da er det mye bedre å ha sin private behandler utenfor ett DPS eller sykehus. Problemet er at det ikke er så mange av de som har avtaler noe staten absolutt burde ta tak i, lange ventetider er ikke noe særlig når en sliter veldig med seg selv og trenger hjelp. Og da blir det mange avslag fra psykologer som ikke har kapasitet.
Men det å slippe å begynne på nytt hver gang og få anledning til faktisk å gå i terapi gjør faktisk at livet blir bedre og at en etterhvert kan klare seg på egenhånd..
Det er det som har gjort at jeg idag er mye bedre og klarer å takle hverdagen slik jeg gjør.
Drap foretatt av psykisk syke, og alle oss andre.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=585127
Det virker som om det eneste media bryr seg om når det kommer til psykisk syke er at det er en stor nyhet som drap. Etterpå kan en skrive om alt som gikk galt. Til tider virker det som om det er mer intressant å skrive om ett drap dersom det er en som er psykisk syk som står bak, ikke alle som skjer av helt friske folk som går amok og dreper noen.
Til slutt virker det som om alle som er psykisk syke er farlige og burde vært stengt inne på livstid i tilfelle de skulle finne på å drepe noen. Nå er det slik at det er de færreste drap som blir begått av en som er psykisk syk ,og kanskje er psykotisk, og ikke er klar over rekkevidden av hva han/henne gjør, men det virker det ikke som om media har fått øynene opp for. Og jeg mener selvsagt at de burde vært fanget opp før noe så tragisk kan skje, vi ønsker jo ikke at ett liv skal gå tapt.
Kanskje det heller burde fokuseres på hvordan en skal forhindre drap, og at andre som er psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. Det burde fokuseres på forebygging, og at rett hjelp blir gitt til rett tid.
Jeg får faktisk stor lyst til å stå frem i media og fokusere på det som faktisk blir gjort på en god måte. Som at noen får den hjelpen de trenger. At helsepersonell faktisk kan gjøre en god jobb til tider, at alt ikke er overgrep som tvang. At psykisk syke faktisk er ganske normale mennesker som sliter å få ting til å fungere, både sosialt og i det indre. At følelser er helt godtatt og lovlig, og ikke alltid må være under kontroll.
Det er faktisk ikke umulig å bli frisk, eller i hvertfall fungere helt normalt i hverdagen. Kanskje en ikke kan fylle alle krav som kreves nå til dags, men det er mulig å fungere slik at en har ett godt liv. Alle skal ikke være supermennesker som får til alt, men alle kan få til noe. Alt er ikke håpløst selv om en er deprimert og ikke føler at livet er noe verdt å leve. Samfunnet må rett og slett bli flinkere til å inkludere alle som ønsker å bidra, og ikke alltid tenke at alt må være helt perfekt. Alle kan ikke yte 110%, men det er alltid håp om å klare å bidra med sine evner og interesser slik at samfunnet fungerer slik som det ønskes i dag.
Samfunnet må rett og slett være villig til å godta at noen ikke har det så lett ,og derfor trenger litt ekstra hjelp og støtte. Være positive selv om en kanskje ikke klarer å yte slik en skulle ønske. Gi den behandlingen som trengs til rett tid. Vi er mer tjent med at folk er forskjellige, enn at noen blir stigmatisert og satt utenfor resten av samfunnet.
Det virker som om det eneste media bryr seg om når det kommer til psykisk syke er at det er en stor nyhet som drap. Etterpå kan en skrive om alt som gikk galt. Til tider virker det som om det er mer intressant å skrive om ett drap dersom det er en som er psykisk syk som står bak, ikke alle som skjer av helt friske folk som går amok og dreper noen.
Til slutt virker det som om alle som er psykisk syke er farlige og burde vært stengt inne på livstid i tilfelle de skulle finne på å drepe noen. Nå er det slik at det er de færreste drap som blir begått av en som er psykisk syk ,og kanskje er psykotisk, og ikke er klar over rekkevidden av hva han/henne gjør, men det virker det ikke som om media har fått øynene opp for. Og jeg mener selvsagt at de burde vært fanget opp før noe så tragisk kan skje, vi ønsker jo ikke at ett liv skal gå tapt.
Kanskje det heller burde fokuseres på hvordan en skal forhindre drap, og at andre som er psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. Det burde fokuseres på forebygging, og at rett hjelp blir gitt til rett tid.
Jeg får faktisk stor lyst til å stå frem i media og fokusere på det som faktisk blir gjort på en god måte. Som at noen får den hjelpen de trenger. At helsepersonell faktisk kan gjøre en god jobb til tider, at alt ikke er overgrep som tvang. At psykisk syke faktisk er ganske normale mennesker som sliter å få ting til å fungere, både sosialt og i det indre. At følelser er helt godtatt og lovlig, og ikke alltid må være under kontroll.
Det er faktisk ikke umulig å bli frisk, eller i hvertfall fungere helt normalt i hverdagen. Kanskje en ikke kan fylle alle krav som kreves nå til dags, men det er mulig å fungere slik at en har ett godt liv. Alle skal ikke være supermennesker som får til alt, men alle kan få til noe. Alt er ikke håpløst selv om en er deprimert og ikke føler at livet er noe verdt å leve. Samfunnet må rett og slett bli flinkere til å inkludere alle som ønsker å bidra, og ikke alltid tenke at alt må være helt perfekt. Alle kan ikke yte 110%, men det er alltid håp om å klare å bidra med sine evner og interesser slik at samfunnet fungerer slik som det ønskes i dag.
Samfunnet må rett og slett være villig til å godta at noen ikke har det så lett ,og derfor trenger litt ekstra hjelp og støtte. Være positive selv om en kanskje ikke klarer å yte slik en skulle ønske. Gi den behandlingen som trengs til rett tid. Vi er mer tjent med at folk er forskjellige, enn at noen blir stigmatisert og satt utenfor resten av samfunnet.
Innsikt i egen sykdom
Jeg har alltid vært veldig intressert i hva de ansatte egentlig vet om psykiske lidelser, og hatt lyst til å ha samme, eller aller helst mer, kunnskap. Jeg har lest ulike bøker jeg har funnet, men det meste er selvsagt på engelsk, slik at det er vanskelig å anbefale disse bøkene til andre jeg møter.
Som brukerrepresentant og psykologstudent brenner jeg derfor for at brukerne skal få opplæring og innsikt i egen sykdom. Som oftest sitter vi bare og prater om hva som skjer i hverdagen, uten egentlig å vite hva som er årsaken til at vi sliter og har symptomer som blir satt sammen til en diagnose. Det er visstnok veldig lett for helsepersonell å stille disse diagnosene, men det hadde jo vært fint om de som faktisk får diagnosen visste mer enn bare navnet på den.
Jeg har prøvd å få igang denne opplæringen, men det virker ikke ut som om jeg får noen med meg på laget. Derfor leser jeg fortsatt selv, og har begynt på utdannelse til å bli psykolog, fordi jeg gjerne vil lære så mye mer enn jeg som pasient ville fått. Heldigvis har jeg alltid fått svar når jeg har spurt om det jeg lurer på, men om andre får disse svarene på sine spørsmål vet jeg ikke. Men det burde være en naturlig del av behandlingen å forstå egen sykdom og hva som ligger bak de ulike diagnosene. Det er faktisk eneste måten en kan finne ut om en faktisk er enig i det som blir skrevet om oss i alle disse journalene, der enkelte leger skriver egentlig hva som helst de mener.
Det er heller ikke så lett å få tilgang til disse journalene, eller få forandret på dem hvis en er uenig. Det burde det være muligheter for, slik at neste lege eller psykolog som skal lese det som står og på grunnlag av det skal vurdere hvilken behandling som skal gis. Pasientene får ofte ikke muligheten til å faktisk bli vurdert på grunnlag av hva vi sier fordi journalene tillegges større viktighet. Journalene blir også lagt vekt på når en skal vurdere videre behandling for eksempel etter innleggelse. Klagemuligheten blir mindre når en ikke vet hva som står i søknad og journal.
Det burde rett og slett være en del av behandling og forebygging å vite mer om psykiske lidelser. Spesielt for de som ikke får tilbud på DPS eller hos psykologer med kommunal avtale.
Som brukerrepresentant og psykologstudent brenner jeg derfor for at brukerne skal få opplæring og innsikt i egen sykdom. Som oftest sitter vi bare og prater om hva som skjer i hverdagen, uten egentlig å vite hva som er årsaken til at vi sliter og har symptomer som blir satt sammen til en diagnose. Det er visstnok veldig lett for helsepersonell å stille disse diagnosene, men det hadde jo vært fint om de som faktisk får diagnosen visste mer enn bare navnet på den.
Jeg har prøvd å få igang denne opplæringen, men det virker ikke ut som om jeg får noen med meg på laget. Derfor leser jeg fortsatt selv, og har begynt på utdannelse til å bli psykolog, fordi jeg gjerne vil lære så mye mer enn jeg som pasient ville fått. Heldigvis har jeg alltid fått svar når jeg har spurt om det jeg lurer på, men om andre får disse svarene på sine spørsmål vet jeg ikke. Men det burde være en naturlig del av behandlingen å forstå egen sykdom og hva som ligger bak de ulike diagnosene. Det er faktisk eneste måten en kan finne ut om en faktisk er enig i det som blir skrevet om oss i alle disse journalene, der enkelte leger skriver egentlig hva som helst de mener.
Det er heller ikke så lett å få tilgang til disse journalene, eller få forandret på dem hvis en er uenig. Det burde det være muligheter for, slik at neste lege eller psykolog som skal lese det som står og på grunnlag av det skal vurdere hvilken behandling som skal gis. Pasientene får ofte ikke muligheten til å faktisk bli vurdert på grunnlag av hva vi sier fordi journalene tillegges større viktighet. Journalene blir også lagt vekt på når en skal vurdere videre behandling for eksempel etter innleggelse. Klagemuligheten blir mindre når en ikke vet hva som står i søknad og journal.
Det burde rett og slett være en del av behandling og forebygging å vite mer om psykiske lidelser. Spesielt for de som ikke får tilbud på DPS eller hos psykologer med kommunal avtale.
Hva skjedde med opptrappingsplanen?
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3226613.ece
Leste denne kronikken her en dagen om ettervirkningene til opptrappingsplanen for psykisk helse.
Egentlig er jeg ikke overrasket av det han skriver. Erfaringen min er at det er mange som sliter og som ikke får den hjelpen de trenger. Fulle sykehus og mennesker i krise som blir skrevet ut for tidlig, uten ett godt nok tilbud utenfor. DPSene er fullere enn noensinne, hvertfall her i Oslo. Mange får avslag og må gå uten hjelp selv om fastlegen eller den som skrev søknaden mente at de trengte denne hjelpen.
Noen ganger virker det som om det bare er medisiner som er tingen. Alt skal medisineres bort slik at folk kan klare seg i samfunnet alene uten mer hjelp. Terapi er ut for mange pasientgrupper.
Det mangler utdannede psykologer i tillegg så hvem skal ta seg av denne terapien?
Legen som har lite erfaring fra psykiatri som nyutdannet?
Som pasienter må vi ta til takke med det lille vi får selv om det kanskje ikke er nok til å bli helt frisk.
Nå er jo ikke alle intressert i terapi men muligheten bør være der hvis en ønsker og har behov for det.
Når det kommer til brukermedvirkning er det kanskje bra nok på individuelt nivå, men jeg skulle gjerne sett oss pasienter høyere opp i systemet der vi kan gjøre en forandring på tenkemåten og politikken bak det hele. Mange av oss er eksperter på vår egen sykdom og vet hvordan helsevesenet fungerer like godt som en forsker. Hvis ikke kan alt læres og forstås hvis en blir gitt en sjangs.
Og jeg lurer egentlig på hva som nå skal skje? Skal pengene nå forsvinne siden opptrappingsplanen er over, flyttes til nye prosjekter uten øremerking? Det føles egentlig litt uttrykt spør du meg.
Leste denne kronikken her en dagen om ettervirkningene til opptrappingsplanen for psykisk helse.
Egentlig er jeg ikke overrasket av det han skriver. Erfaringen min er at det er mange som sliter og som ikke får den hjelpen de trenger. Fulle sykehus og mennesker i krise som blir skrevet ut for tidlig, uten ett godt nok tilbud utenfor. DPSene er fullere enn noensinne, hvertfall her i Oslo. Mange får avslag og må gå uten hjelp selv om fastlegen eller den som skrev søknaden mente at de trengte denne hjelpen.
Noen ganger virker det som om det bare er medisiner som er tingen. Alt skal medisineres bort slik at folk kan klare seg i samfunnet alene uten mer hjelp. Terapi er ut for mange pasientgrupper.
Det mangler utdannede psykologer i tillegg så hvem skal ta seg av denne terapien?
Legen som har lite erfaring fra psykiatri som nyutdannet?
Som pasienter må vi ta til takke med det lille vi får selv om det kanskje ikke er nok til å bli helt frisk.
Nå er jo ikke alle intressert i terapi men muligheten bør være der hvis en ønsker og har behov for det.
Når det kommer til brukermedvirkning er det kanskje bra nok på individuelt nivå, men jeg skulle gjerne sett oss pasienter høyere opp i systemet der vi kan gjøre en forandring på tenkemåten og politikken bak det hele. Mange av oss er eksperter på vår egen sykdom og vet hvordan helsevesenet fungerer like godt som en forsker. Hvis ikke kan alt læres og forstås hvis en blir gitt en sjangs.
Og jeg lurer egentlig på hva som nå skal skje? Skal pengene nå forsvinne siden opptrappingsplanen er over, flyttes til nye prosjekter uten øremerking? Det føles egentlig litt uttrykt spør du meg.
Brukermedvirkning?
Jeg er brukerrepresentant to steder, med veldig forskjellige instillinger på hva en brukerrepresentant egentlig er. Rådet for psykisk helse der jeg er leder er jeg veldig fornøyd med og har egentlig svært lite å utsette på forholdene der, meningen er jo å bli hørt og tatt på alvor med de meningene en har.
Så har vi det andre stedet, som jeg egentlig har gitt opp etter å ha prøvd å forandre ting i tre år. Hvor lenge skal en liksom prøve å bli hørt? Men til nå har jeg pliktoppfyllende møtt opp på møter to ganger i året, de gangene jeg faktisk har fått invitasjonen. Og der sitter jeg i en time og hører på lederne fortelle om alle forandringene som blir gjort. Egne innspill får jeg ikke komme med, eller hvis jeg prøver å si at måten de gjør det på ikke fungerer, så smiler de og går videre til neste sak, som også er blitt bestemt på forhånd hvordan ting skal være. De viser spennende grafer om ledelsesnivåer og hvem som har ansvar for hvilke avdelinger.
Og nå snakker vi forøvrig om landets største DPS som smykker seg med brukerrådet i stillingsannonsene. Det er det eneste jeg har klart å få gjort noe med og fjernet. Det er jo vel og bra å få informasjon men en vil jo helst være med på hele prosessen i forkant. Jeg er faktisk ikke så veldig enig med hva de tenker om ting og tang heller.
De snakker så fint om alle omstillingene de må ta som er bestemt fra høyere hold. Faktisk tror jeg alt er forandret den tiden jeg har sittet i brukerrådet, og jeg tviler sterkt på at det er slutt på omstillingene. Og det fører ikke til at flere mennesker får hjelp heller. Ikke lenge siden de var i media etter å ha avslått å behandle en som gikk amok med gevær. Andre får avslag med begrunnelsen at de er ferdigbehandlet. Dette etter å ha vært innlagt og syke siden de var unge. Skal en da gi opp og si at nå kan du desverre ikke bli bedre, så du skal få være i fred og få bo i en omsorgsbolig resten av livet.
Forskning tyder på at selv de med de alvorlige diagnosene, som har rett på behandling kan bli friske. 20-30% kan bli helt friske fra Schizofreni og 40-50% kan bli sosialt restituert, selv etter veldig lang tid. Og en blir ikke bare frisk av medisiner, det må mer til enn som så når en er veldig dårlig. Så har de kanskje ikke penger til å hjelpe alle de 2000 pasientene de får henvist i løpet av ett år, med ulike lidelser og problemer, men så lenge det er så gjennomtrekk av ledere at de slutter etter noen måneder forstår jeg ikke hvordan de skal klare å hjelpe så mange heller. Pengene blir jo brukt til alle omstillingene i stedet.
Så jeg sitter og funderer på hva jeg skal gjøre med dette brukerrådet. Hvordan skal jeg slutte med ett brak slik at det faktisk blir gjort noe til neste person som blir invitert til disse møtene. Det får være grenser for hvor lenge en skal gå å irritere seg over å ikke bli tatt på alvor. Ett sted må grensa gå slik at en kan gå videre og engasjere seg andre steder der en faktisk kan gjøre en forskjell.
Så har vi det andre stedet, som jeg egentlig har gitt opp etter å ha prøvd å forandre ting i tre år. Hvor lenge skal en liksom prøve å bli hørt? Men til nå har jeg pliktoppfyllende møtt opp på møter to ganger i året, de gangene jeg faktisk har fått invitasjonen. Og der sitter jeg i en time og hører på lederne fortelle om alle forandringene som blir gjort. Egne innspill får jeg ikke komme med, eller hvis jeg prøver å si at måten de gjør det på ikke fungerer, så smiler de og går videre til neste sak, som også er blitt bestemt på forhånd hvordan ting skal være. De viser spennende grafer om ledelsesnivåer og hvem som har ansvar for hvilke avdelinger.
Og nå snakker vi forøvrig om landets største DPS som smykker seg med brukerrådet i stillingsannonsene. Det er det eneste jeg har klart å få gjort noe med og fjernet. Det er jo vel og bra å få informasjon men en vil jo helst være med på hele prosessen i forkant. Jeg er faktisk ikke så veldig enig med hva de tenker om ting og tang heller.
De snakker så fint om alle omstillingene de må ta som er bestemt fra høyere hold. Faktisk tror jeg alt er forandret den tiden jeg har sittet i brukerrådet, og jeg tviler sterkt på at det er slutt på omstillingene. Og det fører ikke til at flere mennesker får hjelp heller. Ikke lenge siden de var i media etter å ha avslått å behandle en som gikk amok med gevær. Andre får avslag med begrunnelsen at de er ferdigbehandlet. Dette etter å ha vært innlagt og syke siden de var unge. Skal en da gi opp og si at nå kan du desverre ikke bli bedre, så du skal få være i fred og få bo i en omsorgsbolig resten av livet.
Forskning tyder på at selv de med de alvorlige diagnosene, som har rett på behandling kan bli friske. 20-30% kan bli helt friske fra Schizofreni og 40-50% kan bli sosialt restituert, selv etter veldig lang tid. Og en blir ikke bare frisk av medisiner, det må mer til enn som så når en er veldig dårlig. Så har de kanskje ikke penger til å hjelpe alle de 2000 pasientene de får henvist i løpet av ett år, med ulike lidelser og problemer, men så lenge det er så gjennomtrekk av ledere at de slutter etter noen måneder forstår jeg ikke hvordan de skal klare å hjelpe så mange heller. Pengene blir jo brukt til alle omstillingene i stedet.
Så jeg sitter og funderer på hva jeg skal gjøre med dette brukerrådet. Hvordan skal jeg slutte med ett brak slik at det faktisk blir gjort noe til neste person som blir invitert til disse møtene. Det får være grenser for hvor lenge en skal gå å irritere seg over å ikke bli tatt på alvor. Ett sted må grensa gå slik at en kan gå videre og engasjere seg andre steder der en faktisk kan gjøre en forskjell.
Åpenhet
De siste dagene har jeg tenkt så mye. På stigmatisering av psykisk syke.
Det er så mye av det i media. Hver gang det skjer ett drap av en som er psykisk syk blir det blåst opp selv om det faktisk er bare noen få prosent av de som dreper noen som er psykisk syke.
Det kommer nesten aldri frem i media andre som sliter men som faktisk klarer seg meget bra selv om de har det vanskelig. De som kjemper for å bli friske. De som har håp for fremtiden.
Men faktisk gjør myndighetene svært lite for å hjelpe de som sliter litt, det er ikke nok kapasitet til det. En depresjon er ikke nok til å få behandling på DPS, der tar de bare imot de som er sykere.
Da må de pent stille seg i lange køer for å få en privatpraktiserende psykolog, eller få hjelp av en fastlege som har mer enn nok pasienter fra før. Heldigvis kan ikke en fastlege si nei, men det blir korte timer og som regel bare medisiner å få.
Kanskje det er på tide å kjempe for at flere skal få hjelp, av kvalifiserte fagfolk, som det også er mangel på selvsagt. Og tenke at det faktisk er mulig å bli helt frisk.
Ikke gi opp håpet fordi en kanskje møter stengte dører med å ikke være syk nok. Kjempe mot stigmatiseringen som finnes i Norge. Det er tabuer mot å si at en er psykisk syk til andre enn nærmeste familie. Alt skal holdes hemmelig.
Det vil føre til at terskelen for å søke hjelp blir mye større. Noen må våge å stå frem og si at det er ikke farlig å ha psykiske lidelser, vi er like normale som alle andre rundt oss. Psykiske lidelser kan skje hvem som helst.
Det er så mye av det i media. Hver gang det skjer ett drap av en som er psykisk syk blir det blåst opp selv om det faktisk er bare noen få prosent av de som dreper noen som er psykisk syke.
Det kommer nesten aldri frem i media andre som sliter men som faktisk klarer seg meget bra selv om de har det vanskelig. De som kjemper for å bli friske. De som har håp for fremtiden.
Men faktisk gjør myndighetene svært lite for å hjelpe de som sliter litt, det er ikke nok kapasitet til det. En depresjon er ikke nok til å få behandling på DPS, der tar de bare imot de som er sykere.
Da må de pent stille seg i lange køer for å få en privatpraktiserende psykolog, eller få hjelp av en fastlege som har mer enn nok pasienter fra før. Heldigvis kan ikke en fastlege si nei, men det blir korte timer og som regel bare medisiner å få.
Kanskje det er på tide å kjempe for at flere skal få hjelp, av kvalifiserte fagfolk, som det også er mangel på selvsagt. Og tenke at det faktisk er mulig å bli helt frisk.
Ikke gi opp håpet fordi en kanskje møter stengte dører med å ikke være syk nok. Kjempe mot stigmatiseringen som finnes i Norge. Det er tabuer mot å si at en er psykisk syk til andre enn nærmeste familie. Alt skal holdes hemmelig.
Det vil føre til at terskelen for å søke hjelp blir mye større. Noen må våge å stå frem og si at det er ikke farlig å ha psykiske lidelser, vi er like normale som alle andre rundt oss. Psykiske lidelser kan skje hvem som helst.
Følge sine drømmer.
Hvem hadde trodd at da jeg satt på psykehuset og fablet om at jeg ville bli psykolog, at jeg faktisk skulle ende opp som student. Svært få faktisk for å være helt ærlig. De hadde ikke en gang tro på at jeg ville klare meg uten å være innlagt på "regular basis from time to time".
Men psykolog var jeg bestemt på å bli, det var det som var min drøm i livet. Nå har jeg flere drømmer som også er blitt til virkelighet. Som å bo i egen leilighet, være sammen med venner, reise rundt i verden, rett og slett nyte livet så godt jeg kan.
Være aktiv med i brukermedvirkning liker jeg også. Si meningen min om helsevesenet og å bli hørt på det.
Elsker å være kreativ, lage smykker, hekle, sy vesker og klær når jeg får tid til å lære det. Ta bilder når jeg får meg skikkelig kamera, kanskje male noen bilder, begynne med ridning igjen. og siste på programmet er altså blogg. Internet har vært min venn i mange år. Viktig å ha noe å gjøre rett og slett.
Trodde ikke at jeg hadde så mye interesser jeg da jeg satt der på sykehuset og ikke ville spise og aller helst skade meg selv litt mer.
Men jeg har altså fått mye behandling for å komme meg dit også da. Av flinke mennesker som hadde tro på meg. Alt har ikke vært en dans på roser, men sånn er nå livet noen ganger. Det kan skje hvem som helst, og jeg er ikke den eneste som synes at livet har vært vanskelig.
Men jeg har håp at flere skal komme dit jeg er nå. At de skal få rett behandling og bli tatt på alvor for det de synes er vanskelig. Og det er slett ikke alle som kommer til å ende opp som meg på sykehuset, vi er forskjellige, og det er like mange problemer og måter å slite på ,som det er mennesker.
Problemet er å bli tatt alvorlig og å få denne hjelpen. Det er desverre fortsatt alt for lite ressurser i psykiatrien. For få leger og psykologer. Lange ventelister. Avslag fordi en liksom ikke er syk nok.
Men det finnes heldigvis lavterskeltilbud også. Rundt om i kommuner og bydeler. Organisasjoner som gjør en veldig god jobb. Selvhjelpsgrupper. Men det er en jungel uten like preget av lite penger. Godt vi har internet og kan søke opp disse tilbudene.
Følg min blogg med bloglovin
Men psykolog var jeg bestemt på å bli, det var det som var min drøm i livet. Nå har jeg flere drømmer som også er blitt til virkelighet. Som å bo i egen leilighet, være sammen med venner, reise rundt i verden, rett og slett nyte livet så godt jeg kan.
Være aktiv med i brukermedvirkning liker jeg også. Si meningen min om helsevesenet og å bli hørt på det.
Elsker å være kreativ, lage smykker, hekle, sy vesker og klær når jeg får tid til å lære det. Ta bilder når jeg får meg skikkelig kamera, kanskje male noen bilder, begynne med ridning igjen. og siste på programmet er altså blogg. Internet har vært min venn i mange år. Viktig å ha noe å gjøre rett og slett.
Trodde ikke at jeg hadde så mye interesser jeg da jeg satt der på sykehuset og ikke ville spise og aller helst skade meg selv litt mer.
Men jeg har altså fått mye behandling for å komme meg dit også da. Av flinke mennesker som hadde tro på meg. Alt har ikke vært en dans på roser, men sånn er nå livet noen ganger. Det kan skje hvem som helst, og jeg er ikke den eneste som synes at livet har vært vanskelig.
Men jeg har håp at flere skal komme dit jeg er nå. At de skal få rett behandling og bli tatt på alvor for det de synes er vanskelig. Og det er slett ikke alle som kommer til å ende opp som meg på sykehuset, vi er forskjellige, og det er like mange problemer og måter å slite på ,som det er mennesker.
Problemet er å bli tatt alvorlig og å få denne hjelpen. Det er desverre fortsatt alt for lite ressurser i psykiatrien. For få leger og psykologer. Lange ventelister. Avslag fordi en liksom ikke er syk nok.
Men det finnes heldigvis lavterskeltilbud også. Rundt om i kommuner og bydeler. Organisasjoner som gjør en veldig god jobb. Selvhjelpsgrupper. Men det er en jungel uten like preget av lite penger. Godt vi har internet og kan søke opp disse tilbudene.
Følg min blogg med bloglovin
Hva kan en skrive om på nettet?
Jeg har lagt merke til når jeg har vært innom flere forum på internet at det er de utroligste ting kan få seg til å si fordi internet er så anonymt at en kan gjemme seg bak et brukernavn.
Jeg har blitt provosert mange ganger av rasisitiske påstander og lurer egentlig på hva som ligger bak alle innleggene. Er folk virkelig så utrolig lite reflekterte at de ikke tenker at det kan skade andre som leser det de har skrevet? Og det er ikke bare innvandrene som får gjennomgå, kvinner, syke, trygdede og sosialklienter samt psykisk syke blir plassert i båser som er lite attraktive å tilhøre.
Av og til lurer jeg på om nordmenn egentlig er seg selv nok. Det å bry seg om andre er ikke så viktig lengre. Hvis noen sliter så skal vi helst holde oss langt unna, og late som om vi ikke kjenner vedkommende. Og en kan hvertfall ikke si høyt at en har psykiske problemer. Folk vet ikke hva de skal svare tilbake, eller hvordan de skal takle det å få en sånn beskjed. Alt skal være så overfladisk og fint som det heter.
Vi kan prate om været og hva vi har gjort idag, men å si hvordan vi egentlig har det skal en ikke si høyt til alle og en hver. Bare en later som om en har det greit går alt så meget bedre for de vi møter. Vi vil jo ikke at noen skal bli ille til mote.
Men tilbake til nettet. Her kan en si alt hva en tenker og mener uten at noen egentlig vet hvem du er. En kommer med påstander og tilnavn til mennesker som skriver sine meninger uten å egentlig kjenne denne personene. En vet ikke kjønn, etnisk bakgrunn, arbeidsforhold, familie eller hva det nå som definerer en person idag. Kanskje personen som skriver sine meninger i god tro om at det blir godt mottatt egentlig bare ønsker å bli sett og hørt, ikke få slengt allslags fæle ord etter seg. Vi har jo spesielt sett dette i valgkampen. Vi kategoriserer de forskjellige velgerne og forstår egentlig ikke hvorfor de tenker som de gjør. Kjendiser blir også kategorisert etter popularitet og hva de sier i media samt alle politikerne.
I frykt for å bli plassert kan jeg si at jeg var fornøyd med valgresultatet, men også lei meg på samme tid. Selv om jeg ikke stemte venstre eller KRF synes jeg at det er trist at de ikke fikk mer oppslutning enn de gjorde. Og jeg liker ikke Siv Jensen og hennes paranoide forestillinger om at hun alltid blir angrepet i media. En kan jo ikke si noe i mot henne uten at det har skjed ett overgrep gjennom media på hennes person. Men nok om det.
Valg engasjerer som sagt og masse meninger og påstander blir lagt ut på nettet og folk reagerer på dette med å si sine meninger. Er det da bedre at folk faktisk sier hva de mener og mange blir støtt og lei seg. Det er ikke alle som tåler å bli satt i bås og sett ned på fordi de er slik og slik. Folk er forskjellige og det ligger mange historier bak det som blir sett og hørt.
Les gjerne ett innlegg som sto i aftenposten her om dagen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3275948.ece
Jeg har blitt provosert mange ganger av rasisitiske påstander og lurer egentlig på hva som ligger bak alle innleggene. Er folk virkelig så utrolig lite reflekterte at de ikke tenker at det kan skade andre som leser det de har skrevet? Og det er ikke bare innvandrene som får gjennomgå, kvinner, syke, trygdede og sosialklienter samt psykisk syke blir plassert i båser som er lite attraktive å tilhøre.
Av og til lurer jeg på om nordmenn egentlig er seg selv nok. Det å bry seg om andre er ikke så viktig lengre. Hvis noen sliter så skal vi helst holde oss langt unna, og late som om vi ikke kjenner vedkommende. Og en kan hvertfall ikke si høyt at en har psykiske problemer. Folk vet ikke hva de skal svare tilbake, eller hvordan de skal takle det å få en sånn beskjed. Alt skal være så overfladisk og fint som det heter.
Vi kan prate om været og hva vi har gjort idag, men å si hvordan vi egentlig har det skal en ikke si høyt til alle og en hver. Bare en later som om en har det greit går alt så meget bedre for de vi møter. Vi vil jo ikke at noen skal bli ille til mote.
Men tilbake til nettet. Her kan en si alt hva en tenker og mener uten at noen egentlig vet hvem du er. En kommer med påstander og tilnavn til mennesker som skriver sine meninger uten å egentlig kjenne denne personene. En vet ikke kjønn, etnisk bakgrunn, arbeidsforhold, familie eller hva det nå som definerer en person idag. Kanskje personen som skriver sine meninger i god tro om at det blir godt mottatt egentlig bare ønsker å bli sett og hørt, ikke få slengt allslags fæle ord etter seg. Vi har jo spesielt sett dette i valgkampen. Vi kategoriserer de forskjellige velgerne og forstår egentlig ikke hvorfor de tenker som de gjør. Kjendiser blir også kategorisert etter popularitet og hva de sier i media samt alle politikerne.
I frykt for å bli plassert kan jeg si at jeg var fornøyd med valgresultatet, men også lei meg på samme tid. Selv om jeg ikke stemte venstre eller KRF synes jeg at det er trist at de ikke fikk mer oppslutning enn de gjorde. Og jeg liker ikke Siv Jensen og hennes paranoide forestillinger om at hun alltid blir angrepet i media. En kan jo ikke si noe i mot henne uten at det har skjed ett overgrep gjennom media på hennes person. Men nok om det.
Valg engasjerer som sagt og masse meninger og påstander blir lagt ut på nettet og folk reagerer på dette med å si sine meninger. Er det da bedre at folk faktisk sier hva de mener og mange blir støtt og lei seg. Det er ikke alle som tåler å bli satt i bås og sett ned på fordi de er slik og slik. Folk er forskjellige og det ligger mange historier bak det som blir sett og hørt.
Les gjerne ett innlegg som sto i aftenposten her om dagen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3275948.ece
Å ikke være redd for å gripe inn.
http://curlylife.com/2009/09/18/brydeg/
Ble veldig rørt av dette innlegget om ei som ikke var redd for å ringe til politiet for å gripe inn i ett planlagt selvmord, som det ble skrevet om i ett innlegg på bloggen til denne personen.
Skulle ønske at flere bryr seg om hvordan andre har det, at det blir mer åpenhet rundt det å ha selvmordstanker og det å ta sitt eget liv.
Som noen av dere vet mistet jeg bestevennina mi for litt over ett år siden, da hun tok sitt eget liv.
Det var en helt grusom opplevelse som jeg fortsatt må jobbe med å takle.
Jeg valgte å være åpen rundt det å miste noen på den måten, fordi jeg trengte noen å prate med og at noen forsto hvordan jeg hadde det.
Faktisk leste jeg i psykologforeningen sitt tidskrift at en kan utvikle post traumatisk stresssyndrom av at noen nær tar selvmord. Det kan jeg godt sette meg inn i.
Og jeg velger også å tro at vennina mi kunne vært reddet hadde sykehuset grepet inn ,og ikke latt henne skrive seg ut. Jeg vet jo ikke hva hun tenkte på slutten, men jeg tror at hvis noen hadde stoppet henne hadde hun vært i live i dag. Men nå er det jo for sent for det, og det plager meg fortsatt at sykehuset ikke nektet å la henne dra.
Har lest litt om selvmord etterpå, og der står det at mange faktisk gir beskjed om hva de har tenkt å gjøre, før de ender opp med å ta livet sitt. Og at det ofte blir gjort i stor affekt, slik at hadde de bare hatt kontroll nok til å vente litt ville de ha ombestemt seg. Å være dypt deprimert gjør at en ofte ikke ser noen utvei eller hvordan livet kan bli bedre, men det er faktisk mulig å komme seg opp fra en depresjon tro det eller ei. Det finnes behandling som virker veldig godt.
Derfor vil jeg oppfordre alle som leser dette og som kanskje har selvmordstanker å be om hjelp fra venner, familie eller helsevesenet.
Det er faktisk mulig å få det bedre.
Å være seg selv
Etter hvert har jeg fått store problemer med å forklare meg når jeg møter nye mennesker. Helt til jeg begynte å studere igjen. Alle liker jo å vite hva du gjør til daglig. Nå kan jeg endelig si noe fornuftig, at jeg er student.
Selv om jeg er mye annet også. Men det høres alltid bedre ut å gjøre noe fornuftig med livet sitt.
Å si at en er syk får bare folk til å bli ille til mote, og vet dermed ikke helt hva de skal svare når jeg sier at jeg ikke jobber eller studerer. Jeg er ikke produktiv rett og slett, bidrar ikke til samfunnet.
Men jeg vet jo enda ikke om jeg kan jobbe etter studiene. Fremtiden er fortsatt usikker, men det føles godt å være på vei ett sted.
Og så vil jeg møte problemet med å forklare på jobbintervju hva jeg har gjort med det store hullet i CVen.
Hvis jeg er ærlig og sier at jeg har vært syk tror folk at jeg ikke er i stand til å jobbe enda.
Enda verre er det når jeg har hatt psykiske problemer, da kan jeg hvertfall ikke jobbe som psykolog.
I følge NAV hvertfall. Det var visst restriksjoner på at psykisk syke skulle jobbe i psykiatrien.
Så mine erfaringer skal visst ikke telle som jobbkvalifikasjoner.
Etter hvert tror jeg at jeg har blitt litt kynisk. Jeg kategoriserer og sier ting rett ut som de er. Setter ting litt på spissen for at folk skal høre på meg. Tror det har sin årsak i at jeg lenge bare var en diagnose i en journal. Møtte litt for mange leger/psykologer/sykepleiere som skulle bli kjent med meg i løpet av 5 minutter. Da blir det rett på sak og ferdig med det, videre til neste person.
Men uansett har jeg funnet ut at skal en komme noen vei i dette samfunnet, er en nødt til å si ting som de er.
Jeg vil ikke gå rundt å skjule meg bak en sykdom eller utdannelse. Skal jeg bli psykolog må jeg gjøre ting på min måte. Kunne være åpen om at jeg har vært syk. Så får jeg etterhvert finne mine oppgaver i livet der jeg kan være meg selv og ingen andre.
Arhild Lauveng har jo klart det selv om hun var syk i ti år, hun ble psykolog hun og har skrevet bøker om det å være syk
Selv om jeg er mye annet også. Men det høres alltid bedre ut å gjøre noe fornuftig med livet sitt.
Å si at en er syk får bare folk til å bli ille til mote, og vet dermed ikke helt hva de skal svare når jeg sier at jeg ikke jobber eller studerer. Jeg er ikke produktiv rett og slett, bidrar ikke til samfunnet.
Men jeg vet jo enda ikke om jeg kan jobbe etter studiene. Fremtiden er fortsatt usikker, men det føles godt å være på vei ett sted.
Og så vil jeg møte problemet med å forklare på jobbintervju hva jeg har gjort med det store hullet i CVen.
Hvis jeg er ærlig og sier at jeg har vært syk tror folk at jeg ikke er i stand til å jobbe enda.
Enda verre er det når jeg har hatt psykiske problemer, da kan jeg hvertfall ikke jobbe som psykolog.
I følge NAV hvertfall. Det var visst restriksjoner på at psykisk syke skulle jobbe i psykiatrien.
Så mine erfaringer skal visst ikke telle som jobbkvalifikasjoner.
Etter hvert tror jeg at jeg har blitt litt kynisk. Jeg kategoriserer og sier ting rett ut som de er. Setter ting litt på spissen for at folk skal høre på meg. Tror det har sin årsak i at jeg lenge bare var en diagnose i en journal. Møtte litt for mange leger/psykologer/sykepleiere som skulle bli kjent med meg i løpet av 5 minutter. Da blir det rett på sak og ferdig med det, videre til neste person.
Men uansett har jeg funnet ut at skal en komme noen vei i dette samfunnet, er en nødt til å si ting som de er.
Jeg vil ikke gå rundt å skjule meg bak en sykdom eller utdannelse. Skal jeg bli psykolog må jeg gjøre ting på min måte. Kunne være åpen om at jeg har vært syk. Så får jeg etterhvert finne mine oppgaver i livet der jeg kan være meg selv og ingen andre.
Arhild Lauveng har jo klart det selv om hun var syk i ti år, hun ble psykolog hun og har skrevet bøker om det å være syk
NAV og sykemelding
Hvis du ikke klarer å jobbe lengre av ulike årsaker er det selvsagt legen som er svaret.
Jeg lærte aldri på skolen hva en skulle gjøre når en ble sykemeldt, og jeg kjente ingen andre som var det heller. Generelt sett lærer en veldig lite om rettigheter og sykdom før en faktisk er i situasjonen selv, hvis ikke noen i nær familie allerede er syk. Jeg var jo ganske ung da jeg ble sykemeldt også da.
Så da sto jeg etterhvert der med en sykemelding i hånda uten en gang å vite hvor jeg skulle gjøre av den.
Jeg hadde ikke meldt flytting fra foreldrene mine siden jeg var student, og det ble ett styr hvor jeg egentlig hørte til. Men flytting ble meldt og jeg fant til slutt NAV, eller trygdekontoret som det het da. Men en skal jammen meg være frisk for å være syk, det er jo så mye papirarbeid og ting som en må gjøre når en er syk. Hvor skal en henvende seg for de forskjellige tingene. Jeg satte meg rett og slett ned og leste lover og regler for å finne ut av ting, en får ikke informasjon sånn uten videre av NAV og andre instanser.
I dag er alle så opptatt av trygdesvindel, men jeg mener at er du syk og ikke kan jobbe er det en ærlig sak, og velferdsstaten er der av en grunn. Jeg tror det er svært få som svindler til seg trygd, hvem vil vel ha så lite penger å leve av i måneden når en kan jobbe og tjene mer. Det er faktisk ikke så mye å leve av for å si det sånn. Og jeg tror faktisk at det er mange som heller ville ha jobbet, og ikke falt ut av samfunnet sosialt og økonomisk. Og skal alle de som er syke lide for at noen er uærlig og ikke vil jobbe? For meg blir det helt feil tankegang. Og det er jo ikke slik at når du er varig ufør at du ikke kan prøve deg i arbeidslivet igjen og se hvordan det går. Og det er mulig med tilrettelegging hvis en ønsker det. For meg for eksempel er det stor forskjell mellom det å studere og det å jobbe, mens for andre er det motsatt. Og bare så det er sagt så oppfordrer jeg ikke noen til å sykemelde seg uten reel grunn, jeg bare påpeker mulighetene som er der.
Men syk er syk og det er legen som er ansvarlig for å vurdere hvor syk en er, og ikke resten av samfunnet. Psykiske lidelser er ofte veldig vanskelig å se på folk, og det kan faktisk virke som om en egentlig er veldig friske utad ,selv om det er fullt kaos innvendig. På privaten kan det være at ting ikke er som det synes. En sover kanskje ikke, er så deprimert at en til tider ikke orker å se andre enn familien. Alle har rett til ett privatliv, og er ikke ansvarlig for å forsvare sykemeldingen sin til alle en møter. Eller at en er syk for den saks skyld.
Jeg lærte aldri på skolen hva en skulle gjøre når en ble sykemeldt, og jeg kjente ingen andre som var det heller. Generelt sett lærer en veldig lite om rettigheter og sykdom før en faktisk er i situasjonen selv, hvis ikke noen i nær familie allerede er syk. Jeg var jo ganske ung da jeg ble sykemeldt også da.
Så da sto jeg etterhvert der med en sykemelding i hånda uten en gang å vite hvor jeg skulle gjøre av den.
Jeg hadde ikke meldt flytting fra foreldrene mine siden jeg var student, og det ble ett styr hvor jeg egentlig hørte til. Men flytting ble meldt og jeg fant til slutt NAV, eller trygdekontoret som det het da. Men en skal jammen meg være frisk for å være syk, det er jo så mye papirarbeid og ting som en må gjøre når en er syk. Hvor skal en henvende seg for de forskjellige tingene. Jeg satte meg rett og slett ned og leste lover og regler for å finne ut av ting, en får ikke informasjon sånn uten videre av NAV og andre instanser.
I dag er alle så opptatt av trygdesvindel, men jeg mener at er du syk og ikke kan jobbe er det en ærlig sak, og velferdsstaten er der av en grunn. Jeg tror det er svært få som svindler til seg trygd, hvem vil vel ha så lite penger å leve av i måneden når en kan jobbe og tjene mer. Det er faktisk ikke så mye å leve av for å si det sånn. Og jeg tror faktisk at det er mange som heller ville ha jobbet, og ikke falt ut av samfunnet sosialt og økonomisk. Og skal alle de som er syke lide for at noen er uærlig og ikke vil jobbe? For meg blir det helt feil tankegang. Og det er jo ikke slik at når du er varig ufør at du ikke kan prøve deg i arbeidslivet igjen og se hvordan det går. Og det er mulig med tilrettelegging hvis en ønsker det. For meg for eksempel er det stor forskjell mellom det å studere og det å jobbe, mens for andre er det motsatt. Og bare så det er sagt så oppfordrer jeg ikke noen til å sykemelde seg uten reel grunn, jeg bare påpeker mulighetene som er der.
Men syk er syk og det er legen som er ansvarlig for å vurdere hvor syk en er, og ikke resten av samfunnet. Psykiske lidelser er ofte veldig vanskelig å se på folk, og det kan faktisk virke som om en egentlig er veldig friske utad ,selv om det er fullt kaos innvendig. På privaten kan det være at ting ikke er som det synes. En sover kanskje ikke, er så deprimert at en til tider ikke orker å se andre enn familien. Alle har rett til ett privatliv, og er ikke ansvarlig for å forsvare sykemeldingen sin til alle en møter. Eller at en er syk for den saks skyld.
Hvordan få hjelp.
Det kan være vanskelig å få hjelp når en sliter veldig.
Men hvis du sliter og har spiseforstyrrelser, skader deg, er deprimert eller bare har tunge tanker så er det viktig å ikke gå med dette alene.
Det er derfor psykologer, leger og sykepleiere finnes.
Første skritt på veien er å gå til fastlegen og si hvordan du har det.
Si det som det er, og er han/hun flink vet de hva de skal gjøre.
Nå er det endelig blitt sånn at legen selv kan ringe og finne ut om det er psykologer som har ledig kapasitet.
Før måtte en gjøre det selv, og det er faktisk ikke lett å finne psykologer med ledig timer.
Det finnes også noe som heter distrikt psykiatriske sentre som du kan søkes til av legen.
Det er også psykologer og leger som jobber sammen for å gi deg best mulig behandling.
Men de har ofte sprengt kapasitet, og det kan være at du får avslag fordi du visstnok ikke er syk nok.
Hvis du møter stengte dører eller det er lange ventelister ikke gi opp. Klag eller ha tålmodighet.
Det finnes også sykehus med psykiatriske avdelinger, men da må du selvsagt være i krise og trenge det.
En må ofte kjempe for å få plass og rett til behandling, ikke gi opp, klag, gå til fastlegen enda en gang og få hjelp av han. En skal ikke trenge å gå alene å slite her i Norge, det er derfor vi er en velferdsstat med tilbud til de som er syke.
Men hvis du sliter og har spiseforstyrrelser, skader deg, er deprimert eller bare har tunge tanker så er det viktig å ikke gå med dette alene.
Det er derfor psykologer, leger og sykepleiere finnes.
Første skritt på veien er å gå til fastlegen og si hvordan du har det.
Si det som det er, og er han/hun flink vet de hva de skal gjøre.
Nå er det endelig blitt sånn at legen selv kan ringe og finne ut om det er psykologer som har ledig kapasitet.
Før måtte en gjøre det selv, og det er faktisk ikke lett å finne psykologer med ledig timer.
Det finnes også noe som heter distrikt psykiatriske sentre som du kan søkes til av legen.
Det er også psykologer og leger som jobber sammen for å gi deg best mulig behandling.
Men de har ofte sprengt kapasitet, og det kan være at du får avslag fordi du visstnok ikke er syk nok.
Hvis du møter stengte dører eller det er lange ventelister ikke gi opp. Klag eller ha tålmodighet.
Det finnes også sykehus med psykiatriske avdelinger, men da må du selvsagt være i krise og trenge det.
En må ofte kjempe for å få plass og rett til behandling, ikke gi opp, klag, gå til fastlegen enda en gang og få hjelp av han. En skal ikke trenge å gå alene å slite her i Norge, det er derfor vi er en velferdsstat med tilbud til de som er syke.
Ny blogg nye muligheter.
Som dere sikkert forstår går jeg på profesjonsstudiet i psykologi, der jeg trives veldig godt. Masse gode venner og mye nytt å lære. Har over 4 år igjen enda så alt vet jeg altså ikke enda.
Men en ting vet jeg og det er hvordan det er å være syk og ha psykiske problemer. Hatt anorexi og diverse tilleggsymptomer som ofte følger med på kjøpet når en ble så syk som meg. Absolutt ikke å anbefale forresten, få hjelp så snart som mulig hvis du sliter med spiseforstyrrelser. I mitt tilfelle betød det mange innleggelser og flere år på psykiatriske avdelinger på sykehus. Så ble det ettervernshjem i tre år.
Jeg har masse ideer og tanker om hva jeg har lyst til å skrive her. Jeg er veldig opptatt av politikk, spesielt helse og sosialpolitikk så jeg er fornøyd nå som valget er over og faren for å få mindre i trygd og lavere sosialnormer, som mange som er syke er avhengige av for å overleve. Ta fra de svakeste i samfunnet og gi til de som er rikere.
Men nok om det. Jeg har etterhvert lyst til å skrive litt om rettigheter en har som syk, for behandling av kvalifiserte psykologer og psykiatere som faktisk vet hva de snakker om. Men også om hvorfor en må slite så utrolig for å få hjelp når en er psykisk syk, hva en kan gjøre. Hvilke rettigheter en har fra NAV og offentlige kontorer. Det er kanskje noen få som er svindler til seg trygden sin, men de aller fleste gjør ikke det. Jeg tror de fleste av oss faktisk ville ha jobbet hadde vi hatt muligheten til det.
Jeg håper også at jeg kan være til hjelp for noen som sliter, som bare har internett som hjelp og ikke noe mer enn det. Mange som er redd for å si til familien at det er vanskelig å leve.
Håper dette høres spennende ut, og at dere er intereressert å høre på mine innlegg om ting og tang.
Men en ting vet jeg og det er hvordan det er å være syk og ha psykiske problemer. Hatt anorexi og diverse tilleggsymptomer som ofte følger med på kjøpet når en ble så syk som meg. Absolutt ikke å anbefale forresten, få hjelp så snart som mulig hvis du sliter med spiseforstyrrelser. I mitt tilfelle betød det mange innleggelser og flere år på psykiatriske avdelinger på sykehus. Så ble det ettervernshjem i tre år.
Jeg har masse ideer og tanker om hva jeg har lyst til å skrive her. Jeg er veldig opptatt av politikk, spesielt helse og sosialpolitikk så jeg er fornøyd nå som valget er over og faren for å få mindre i trygd og lavere sosialnormer, som mange som er syke er avhengige av for å overleve. Ta fra de svakeste i samfunnet og gi til de som er rikere.
Men nok om det. Jeg har etterhvert lyst til å skrive litt om rettigheter en har som syk, for behandling av kvalifiserte psykologer og psykiatere som faktisk vet hva de snakker om. Men også om hvorfor en må slite så utrolig for å få hjelp når en er psykisk syk, hva en kan gjøre. Hvilke rettigheter en har fra NAV og offentlige kontorer. Det er kanskje noen få som er svindler til seg trygden sin, men de aller fleste gjør ikke det. Jeg tror de fleste av oss faktisk ville ha jobbet hadde vi hatt muligheten til det.
Jeg håper også at jeg kan være til hjelp for noen som sliter, som bare har internett som hjelp og ikke noe mer enn det. Mange som er redd for å si til familien at det er vanskelig å leve.
Håper dette høres spennende ut, og at dere er intereressert å høre på mine innlegg om ting og tang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)