Bytting av behandlere

I min karriere som pasient har jeg hatt mer behandlere enn jeg har tall på.
Jeg har min egen private psykolog og fastlege som jeg har hatt i mange år, men jeg har hatt mange utenom det også. Når du har vært på mange forskjellige sykehus og DPS møter en ganske mange nye leger og psykologer. Og det kan være ganske så slitsomt faktisk. Noen har jeg til og med bare møtt en gang før jeg fikk en ny. Kan ikke si at det ble så mye behandling ut av det. Bare vurderinger av hvordan jeg er og om jeg trenger å være innlagt eller ikke. Tør ikke en gang tenker på hva som blir skrevet av disse legene etter at de har sett meg en gang. Kan heller ikke si at jeg får så mye ut av disse korte møtene. En blir ikke så mye bedre av en enkelt samtale, og en må begynne på nytt hver gang en møter en ny. En blir ganske vant til å si hvem man er i korte trekk.
Kan heller ikke si at noen dager på sykehus før en blir skrevet ut er så veldig nyttig. Men det har jo sin virkning i at en er trygg og roer seg ganske fort ned og får mer kontroll. De lange oppholdene har jeg fått mer ut av, men det er jo sånn at en helst skal fortest mulig ut.
Jeg har også vært innom flere DPSer der jeg har hatt ganske mange leger og psykologer som har hatt ansvar for behandlingen min og som jeg har møtt for å bli vurdert for behandling, bare for å bli sendt videre til neste lege eller til sykehus. Og de skifter jo jobb støtt og stadig også. Neste gang jeg kommer inn for vurdering er de borte. Nå er det jo ikke slik at en kan pålegge en lege eller psykolog å bli på en jobb som ikke passer eller at en får en annen jobb som er mer intressant, men det må da være grenser for hvor mye en pasient skal tåle av nye mennesker som skal vurdere en.
Men på ett eller annet mystisk vis ble jeg da bedre etterhvert selv om jeg ikke en gang husker navnet på alle sammen eller hva vi pratet om. Og ut av sykehuset har jeg også klart selv om jeg følte at behandlingen ikke var den beste på grunn av at jeg egentlig ikke fikk jobbet med noe.
Heldigvis er det mange som ikke trenger denne fartstiden i psykiatrien og kan jobbe med ting i ro og fred.
Nei da er det mye bedre å ha sin private behandler utenfor ett DPS eller sykehus. Problemet er at det ikke er så mange av de som har avtaler noe staten absolutt burde ta tak i, lange ventetider er ikke noe særlig når en sliter veldig med seg selv og trenger hjelp. Og da blir det mange avslag fra psykologer som ikke har kapasitet.
Men det å slippe å begynne på nytt hver gang og få anledning til faktisk å gå i terapi gjør faktisk at livet blir bedre og at en etterhvert kan klare seg på egenhånd..
Det er det som har gjort at jeg idag er mye bedre og klarer å takle hverdagen slik jeg gjør.