Åpenhet

De siste dagene har jeg tenkt så mye. På stigmatisering av psykisk syke.

Det er så mye av det i media. Hver gang det skjer ett drap av en som er psykisk syk blir det blåst opp selv om det faktisk er bare noen få prosent av de som dreper noen som er psykisk syke.
Det kommer nesten aldri frem i media andre som sliter men som faktisk klarer seg meget bra selv om de har det vanskelig. De som kjemper for å bli friske. De som har håp for fremtiden.

Men faktisk gjør myndighetene svært lite for å hjelpe de som sliter litt, det er ikke nok kapasitet til det. En depresjon er ikke nok til å få behandling på DPS, der tar de bare imot de som er sykere.

Da må de pent stille seg i lange køer for å få en privatpraktiserende psykolog, eller få hjelp av en fastlege som har mer enn nok pasienter fra før. Heldigvis kan ikke en fastlege si nei, men det blir korte timer og som regel bare medisiner å få.

Kanskje det er på tide å kjempe for at flere skal få hjelp, av kvalifiserte fagfolk, som det også er mangel på selvsagt. Og tenke at det faktisk er mulig å bli helt frisk.

Ikke gi opp håpet fordi en kanskje møter stengte dører med å ikke være syk nok. Kjempe mot stigmatiseringen som finnes i Norge. Det er tabuer mot å si at en er psykisk syk til andre enn nærmeste familie. Alt skal holdes hemmelig.
Det vil føre til at terskelen for å søke hjelp blir mye større. Noen må våge å stå frem og si at det er ikke farlig å ha psykiske lidelser, vi er like normale som alle andre rundt oss. Psykiske lidelser kan skje hvem som helst.