Jeg har noen venninner i England og USA som lager videoer på youtube som jeg tenkte kanskje noen var interessert i å se. De har alle spiseforstyrrelser og tar opp forskjellige temaer rundt spiseforstyrrelser hver dag. Det er også mulig å sende inn spørsmål en ønsker skal bli tatt opp.
Vel og merke er dette på engelsk, men jeg er overbevist om at de fleste av oss vil forstå hva de sier.
Ofte finner en bare pro anorexia og diverse innlegg eller videoer som opphøyer spiseforstyrrelser rundt om på internett, derfor synes jeg at det er bra at noen faktisk gjør noe med dette slik at jenter og gutter som sliter med spiseforstyrrelser kan se andre i samme situasjon fortelle om sine problemer.
WeRFreEDomFighters
Skal en godta alt?
I min tid i psykiatrien har jeg måttet godta ganske mye. Som at en ikke kan ha meninger om hvem man ønsker å ha en samtale med eller ikke. En skal like alle og slippe alle inn i leiligheten eller ta en prat på ett kontor. Det er jo ikke slik i verden at en kommer overens med alle. Det er ikke alle en vil skal vite private ting om en selv bare fordi en skal ha en samtale når en er dårlig. Tillitt må skapes og det er ikke gjordt med ett håndtrykk i de fleste tilfeller. Og når en så føler at en har gitt noen en sjanse over mange samtaler, og finner ut at det ikke fungerer så skal en ikke kunne ha noe å si på om en faktisk ønsker å snakke med denne personen eller ikke. Hvis en så slår seg vrang skrives det i journalen at en er manipulerende fordi en ønsker å bli hørt og tatt på alvor for det en føler. Det er jo ikke snakk om at helsepersonell kan ta feil hverken i veiledning eller når en ansetter folk som er inkompetente. Vi som pasienter skal bare finne oss i at vi ikke er verdt å ta alvorlig når vi ønsker å påvirke hvem man skal forholde oss til. Vi er jo syke og har liksom problemer med relasjoner alltid. Vi er prisgitt all behandling og ønsker vi ikke å prate med en person får vi ikke tilbud om en ny å prate med. Fordi det er ikke sånn de gjør på det stedet. Og ikke minst kan det bli ganske mange personer en må forholde seg til i løpet av ett liv som syk. Jeg har opplevd å måtte prate med nye personer hver dag i 14 dager for eksempel. Da blir en ganske lei av å dele sine tanker og følelser.
Blir vi mer deprimert nå enn før?
Professorer svarer aftenposten
Leste en artikkel i aftenposten i forbindelse med at antidepressiva ikke virker så bra som en skulle ønske.
Der lurte de på hvorfor vi er mer deprimerte nå enn før.
Samfunnet har forandret seg mye siden slutten av 60årene eller rundt der. Det blir flere krav og mindre tid til hverandre i hverdagen. En tenker mer over hvordan en har det, og om en er lykkelig eller ikke. En blir stresset over alt som skal gjøres og at livet ikke er så strukturert som det var før i forhold til normer og familie. Det er flere som bor alene nå enn før.
Dette var bare noe av det som ble skrevet. Men jeg tror faktisk at det sier litt om at det er vanskeligere å leve i ett samfunn som dagens enn det var før. Depresjon har ikke noe med den materielle overfloden vi opplever nå så en kan ikke forvente at vi blir mindre deprimerte jo rikere vi er.
Men det kommer også frem at vi må snakke sammen som medmennesker. Det er mye hjelp i det å få pratet om hvordan en har det, og å få støtte når ting er vanskelig. Det er ikke bare å late som ingenting og håpe at det går over av seg selv. Det vil som regel det til slutt, med livet kan bli veldig vanskelig i mellomtiden.
Leste en artikkel i aftenposten i forbindelse med at antidepressiva ikke virker så bra som en skulle ønske.
Der lurte de på hvorfor vi er mer deprimerte nå enn før.
Samfunnet har forandret seg mye siden slutten av 60årene eller rundt der. Det blir flere krav og mindre tid til hverandre i hverdagen. En tenker mer over hvordan en har det, og om en er lykkelig eller ikke. En blir stresset over alt som skal gjøres og at livet ikke er så strukturert som det var før i forhold til normer og familie. Det er flere som bor alene nå enn før.
Dette var bare noe av det som ble skrevet. Men jeg tror faktisk at det sier litt om at det er vanskeligere å leve i ett samfunn som dagens enn det var før. Depresjon har ikke noe med den materielle overfloden vi opplever nå så en kan ikke forvente at vi blir mindre deprimerte jo rikere vi er.
Men det kommer også frem at vi må snakke sammen som medmennesker. Det er mye hjelp i det å få pratet om hvordan en har det, og å få støtte når ting er vanskelig. Det er ikke bare å late som ingenting og håpe at det går over av seg selv. Det vil som regel det til slutt, med livet kan bli veldig vanskelig i mellomtiden.
Samtaleterapi før antidepressiva
Terapi før medisiner
I dagens aftenposten går presidenten i psykologforeningen Tor Levin Hofgaard ut og sier at det er viktig med lavterskel tilbud for de med lettere depresjoner der de får samtaleterapi med en gang før en setter i gang tiltak som anti depressiva. Folkehelseinstituttet og helsedirektorater har nå endret sine rettningslinjer og mener nå at det er den beste behandlingen mot depresjon.
Men tilbudet er ikke oppe og går enda desverre fordi det ikke ble prioritert under opptrappingsplanen til psykisk helse. Det er bare en måte å løse dette på, få flere psykologer til kommunehelsetjenesten der de kan samarbeide tett sammen med fastlege og helsesøster for å behandle lettere depresjoner og livskriser. Da slipper en unødvendige utgifter til sykemeldinger også når behandlingen kommer raskt.
I dagens aftenposten går presidenten i psykologforeningen Tor Levin Hofgaard ut og sier at det er viktig med lavterskel tilbud for de med lettere depresjoner der de får samtaleterapi med en gang før en setter i gang tiltak som anti depressiva. Folkehelseinstituttet og helsedirektorater har nå endret sine rettningslinjer og mener nå at det er den beste behandlingen mot depresjon.
Men tilbudet er ikke oppe og går enda desverre fordi det ikke ble prioritert under opptrappingsplanen til psykisk helse. Det er bare en måte å løse dette på, få flere psykologer til kommunehelsetjenesten der de kan samarbeide tett sammen med fastlege og helsesøster for å behandle lettere depresjoner og livskriser. Da slipper en unødvendige utgifter til sykemeldinger også når behandlingen kommer raskt.
Selvskading ett selvmordsønske?
Mange tenker at når en skader seg selv er det fordi en ønsker å dø, men ikke våger å ta selvmord fordi en er for redd til å faktisk ta livet av seg.
Men det er langt fra sannheten. Selvskading av ulike varianter har svært lite med det å ville dø.
Jeg vil mene at det har mer med at en ikke vet helt hvordan en skal holde ut det å leve, at det føles så utrolig vanskelig at en må få ut følelsen av håpløshet med å skade seg. En er destruktiv og klarer ikke helt å ta vare på seg selv på en god måte. Livet føles så utrolig vanskelig og det er den eneste utveien en kan se. Det kan se ut som om det er to sider av samme sak, men jeg mener at det er to vidt forskjellige ting som må sees på.
Jeg tror jeg må ha levd ett beskyttet liv fordi jeg viste ikke at det var noen andre enn meg som var selvskader, eller hva en nå skal kalle det, før jeg ble innlagt på sykehus og traff ganske mange andre med samme problem. Etterhvert har jeg lest en del bøker om det og sett en del på internett, og til tider kan det virke som om unge tror at det er mote å skade seg. Eller hvertfall at foreldre tror at barna deres gjør det fordi alle andre også gjør det. I så fall mener jeg at det er ett problem i seg selv, at mennesker føler at eneste måten å bli godtatt på er å skade seg fordi det er mote. Selv om jeg tror at det er sterkt overdrevet at det er mote i noen miljøer.
Og så skal en helst ikke lese så mye om det fordi da tenker mange at en blir påvirket til å skade seg. At det å høre om det får noen til å begynne å skade seg. Jeg har opplevd å ikke få lov til å være så mye på nettet fordi noen sykepleiere mente at det var skadelig for meg å lese om psykiske lidelser og spesielt selvskading. Som om det gjorde at jeg ble dårligere enn jeg allerede var. Innsikt trenger en jo selvsagt ikke, det å føle felleskap med andre med samme problem er heller ikke bra? Hvor skal en ellers lære hvis en ikke bruker internett eller leser bøker? Det ender opp med at en føler seg veldig alene. Og så hvis alle rundt en skal gå rundt å tro at en helst vil ta selvmord hver gang en har skadet seg, da blir det til at en skjuler alt og ikke blir bedre eller klarer å slutte på egen hånd.
Men det er langt fra sannheten. Selvskading av ulike varianter har svært lite med det å ville dø.
Jeg vil mene at det har mer med at en ikke vet helt hvordan en skal holde ut det å leve, at det føles så utrolig vanskelig at en må få ut følelsen av håpløshet med å skade seg. En er destruktiv og klarer ikke helt å ta vare på seg selv på en god måte. Livet føles så utrolig vanskelig og det er den eneste utveien en kan se. Det kan se ut som om det er to sider av samme sak, men jeg mener at det er to vidt forskjellige ting som må sees på.
Jeg tror jeg må ha levd ett beskyttet liv fordi jeg viste ikke at det var noen andre enn meg som var selvskader, eller hva en nå skal kalle det, før jeg ble innlagt på sykehus og traff ganske mange andre med samme problem. Etterhvert har jeg lest en del bøker om det og sett en del på internett, og til tider kan det virke som om unge tror at det er mote å skade seg. Eller hvertfall at foreldre tror at barna deres gjør det fordi alle andre også gjør det. I så fall mener jeg at det er ett problem i seg selv, at mennesker føler at eneste måten å bli godtatt på er å skade seg fordi det er mote. Selv om jeg tror at det er sterkt overdrevet at det er mote i noen miljøer.
Og så skal en helst ikke lese så mye om det fordi da tenker mange at en blir påvirket til å skade seg. At det å høre om det får noen til å begynne å skade seg. Jeg har opplevd å ikke få lov til å være så mye på nettet fordi noen sykepleiere mente at det var skadelig for meg å lese om psykiske lidelser og spesielt selvskading. Som om det gjorde at jeg ble dårligere enn jeg allerede var. Innsikt trenger en jo selvsagt ikke, det å føle felleskap med andre med samme problem er heller ikke bra? Hvor skal en ellers lære hvis en ikke bruker internett eller leser bøker? Det ender opp med at en føler seg veldig alene. Og så hvis alle rundt en skal gå rundt å tro at en helst vil ta selvmord hver gang en har skadet seg, da blir det til at en skjuler alt og ikke blir bedre eller klarer å slutte på egen hånd.
Selvskading
http://sanheten.blogg.no/1253737234_ingen_s_smerten_bak_s.html
Jeg leste denne bloggen av en jente og det sier så mye om hvordan det kan være for en som skader seg selv.
Det er mye fordommer og ideer ute og går om hva dette egentlig er, og hva som får noen til å skade seg selv.
Som hun skriver er det mange som skader seg selv, og jeg er sikker på at mørketallene er store.
Helst skal en ikke innrømme det til noen før en blir oppdaget til slutt, eller klarer å slutte på egenhånd.
Årsakene er mange men som oftest er det fordi en er fortvilet og ikke klarer å føle på dette lengre slik at en skader seg for å få slutt på det. En ønsker å se utenpå hva en føler innvendig. Til slutt vil det være en mestringsstrategi som nesten er umulig å slutte med, fordi det virker jo til en viss grad helt til neste gang en er fortvilet og gjør det igjen.
Jeg må innrømme at jeg egentlig viste svært lite om selvskading da jeg begynte, trodde jeg var den eneste som hadde gjort det noen gang. Så etterhvert ble det bare mer og mer, og mer alvorlig til jeg måtte sy med jevne mellomrom. Men jeg roet meg ned slik at jeg slapp sykehus når jeg kom ned på legevakta, og trengte ikke snakke med noen psykiater. Hadde masse dårlige unnskyldning på hvorfor jeg hadde gjort det.
Jeg var da også midt oppe i den værste perioden min med anorexia så til slutt sa behandlerne at nok er nok nå trenger du ett langt opphold på sykehus for å få jobbet med dette i trygge omgivelser, gå opp i vekt og slutte å skade meg alvorlig. Anorexiaen var det så som så med, den slapp ikke taket på flere år. Men jeg klarte å slutte med å skade meg alvorlig og så sluttet jeg nesten helt med å skade meg senere.
Men av og til kommer tankene tilbake og jeg vet at hvis jeg gir etter er det vanskelig å slutte igjen. Jeg vet at det virker, og det føles av og til som om det er det eneste som kan roe meg ned hvis ting er vanskelige.
Jeg leste denne bloggen av en jente og det sier så mye om hvordan det kan være for en som skader seg selv.
Det er mye fordommer og ideer ute og går om hva dette egentlig er, og hva som får noen til å skade seg selv.
Som hun skriver er det mange som skader seg selv, og jeg er sikker på at mørketallene er store.
Helst skal en ikke innrømme det til noen før en blir oppdaget til slutt, eller klarer å slutte på egenhånd.
Årsakene er mange men som oftest er det fordi en er fortvilet og ikke klarer å føle på dette lengre slik at en skader seg for å få slutt på det. En ønsker å se utenpå hva en føler innvendig. Til slutt vil det være en mestringsstrategi som nesten er umulig å slutte med, fordi det virker jo til en viss grad helt til neste gang en er fortvilet og gjør det igjen.
Jeg må innrømme at jeg egentlig viste svært lite om selvskading da jeg begynte, trodde jeg var den eneste som hadde gjort det noen gang. Så etterhvert ble det bare mer og mer, og mer alvorlig til jeg måtte sy med jevne mellomrom. Men jeg roet meg ned slik at jeg slapp sykehus når jeg kom ned på legevakta, og trengte ikke snakke med noen psykiater. Hadde masse dårlige unnskyldning på hvorfor jeg hadde gjort det.
Jeg var da også midt oppe i den værste perioden min med anorexia så til slutt sa behandlerne at nok er nok nå trenger du ett langt opphold på sykehus for å få jobbet med dette i trygge omgivelser, gå opp i vekt og slutte å skade meg alvorlig. Anorexiaen var det så som så med, den slapp ikke taket på flere år. Men jeg klarte å slutte med å skade meg alvorlig og så sluttet jeg nesten helt med å skade meg senere.
Men av og til kommer tankene tilbake og jeg vet at hvis jeg gir etter er det vanskelig å slutte igjen. Jeg vet at det virker, og det føles av og til som om det er det eneste som kan roe meg ned hvis ting er vanskelige.
Forskning og retten til å si hva en mener.
Innlegg i aftenposten
Jeg tror at en av måtene vi som brukere kan få den beste behandlingen er å vite hva psykologer og psykiatere faktisk vet og har lært om psykiske lidelser. Vi er ikke tjent med hemmeligheter angående hva som skjer i forskningsmiljøene. Vi må kunne komme til behandling og si hva vi ønsker av dem og forvente at de vet hva de gjør.
For mange vil det si at medier må kunne være ett sted der en kan lese seg opp på hva som er det siste innen behandling og forskning på psykiske lidelser. Og å få vite at det er delte meninger om hva som er den beste behandlingen akkurat nå. For eksempel at det er delte meninger om medisiner faktisk virker. At ikke legemiddelindustrien kan drive med lobbyvirksomhet overfor legene og politikerne uten at vi som pasienter faktisk får vite det også.
En annen ting er at psykiatere og psykologer da hele tiden er nødt til å holde seg oppdatert på hva som skjer i forskningsmiljøene. At de hører på oss brukere når vi kommer med noe vi er uenige med i forhold til forskningen. For selv om det blir gitt ut en forskningsartikkel vil det jo ikke si at det er sannheten for hver enkelt, eller sannheten i det hele tatt for den saks skyld.
Jeg tror at all hemmeligholdelsen for pasienter som er syke gjør bare ting vondt verre. Vi ønsker som regel å forstå hva som ligger bak sykdommen vår og å kunne gjøre noe med dette. Kanskje hvis vi forstår mer kan de som mener de ikke er syke også kunne klare å gi beskjed til behandlere og sykehus at de faktisk ikke er enig med deres meninger om dem som pasienter. Alt for mange blir gitt medisiner og lagt inn på sykehus uten at de egentlig forstår hva som skjer og blir utsatt for tvang fordi de er uenige med helsepersonellet.
Informasjon og diskusjoner er faktisk en god ting for oss brukere. Da kan vi få påvirke hva som skal skje i vår behandling og vi får valgmuligheter for å kunne få den beste behandlingen som er der.
Jeg tror at en av måtene vi som brukere kan få den beste behandlingen er å vite hva psykologer og psykiatere faktisk vet og har lært om psykiske lidelser. Vi er ikke tjent med hemmeligheter angående hva som skjer i forskningsmiljøene. Vi må kunne komme til behandling og si hva vi ønsker av dem og forvente at de vet hva de gjør.
For mange vil det si at medier må kunne være ett sted der en kan lese seg opp på hva som er det siste innen behandling og forskning på psykiske lidelser. Og å få vite at det er delte meninger om hva som er den beste behandlingen akkurat nå. For eksempel at det er delte meninger om medisiner faktisk virker. At ikke legemiddelindustrien kan drive med lobbyvirksomhet overfor legene og politikerne uten at vi som pasienter faktisk får vite det også.
En annen ting er at psykiatere og psykologer da hele tiden er nødt til å holde seg oppdatert på hva som skjer i forskningsmiljøene. At de hører på oss brukere når vi kommer med noe vi er uenige med i forhold til forskningen. For selv om det blir gitt ut en forskningsartikkel vil det jo ikke si at det er sannheten for hver enkelt, eller sannheten i det hele tatt for den saks skyld.
Jeg tror at all hemmeligholdelsen for pasienter som er syke gjør bare ting vondt verre. Vi ønsker som regel å forstå hva som ligger bak sykdommen vår og å kunne gjøre noe med dette. Kanskje hvis vi forstår mer kan de som mener de ikke er syke også kunne klare å gi beskjed til behandlere og sykehus at de faktisk ikke er enig med deres meninger om dem som pasienter. Alt for mange blir gitt medisiner og lagt inn på sykehus uten at de egentlig forstår hva som skjer og blir utsatt for tvang fordi de er uenige med helsepersonellet.
Informasjon og diskusjoner er faktisk en god ting for oss brukere. Da kan vi få påvirke hva som skal skje i vår behandling og vi får valgmuligheter for å kunne få den beste behandlingen som er der.
Mer penger til utdanning
Må få flere studieplasser
Tar meg den frihet å skrive litt om finansieringssituasjonen til UIO der jeg er student på profesjonsstudiet i psykologi.
Som vi alle vet er det alt for lite psykologer i landet til å fylle behovene som er for behandling. Det ble opprettet ca 30 nye studieplasser i Tromsø nylig som jo er bra, men det fyller desverre ikke behovene helt og fullt. Det nekter jeg å tro.
Det er vanskelig å komme inn selvsagt, og ett vanskelig studie å fullføre. Men det hjelper lite når universitetet skal spare penger. Det har de prøvd å gjøre siden jeg begynte så for øyeblikket får vi ikke en gang karakterer fordi de da bare trenger en sensor. Det er det samme på medisin så jeg tror ikke vi lider noen nød i forhold til det vi lærer. Vi må ha C for å stå så tydeligvis gjør vi det okey likevel.
En annen ting er at de ikke tar inn eksterne lærere som jo kan være nyttig i forhold til å lære hva som faktisk foregår ute i det virkelige liv. De har også tatt vekk litt av pensum som selvskading og spiseforstyrrelser noe jeg ikke liker. Vi lærer jo fort når vi blir kastet ut i praksis.
Men vi blir hele tiden ansvarlige når vi er ferdig utdannet å holde oss oppdatert på hva som skjer klinisk noe jeg liker, men jeg vil gjerne også lære det nå så jeg leser på egenhånd om det jeg er intressert i.
Jeg håper virkelig at pengene kommer tilbake og at universitetet slipper å hele tiden spare penger på bekostning av oss studenter og forskning. Jeg skulle ønske at Norge kunne være ett sted der vi finner ut av ting og forsker selv. At vi får flinkest mulig psykologer selv om vi ikke lider noen nød etter 6 år. Vi skal jo spesialisere oss i 5 år etterpå også.
Vi vil jo at psykisk helsevern skal bli bedre og bedre, at flere og flere får hjelp.
Norge er ikke akkurat tjent med at folk som ønsker det, ikke får høyere utdannelse på grunn av penger og budsjetter. Det er faktisk ikke så mange andre steder i verden at en har muligheten til å ta høyere utdanning uten å betale gull og grønne skoger for det i form av studieavgifter.
Tar meg den frihet å skrive litt om finansieringssituasjonen til UIO der jeg er student på profesjonsstudiet i psykologi.
Som vi alle vet er det alt for lite psykologer i landet til å fylle behovene som er for behandling. Det ble opprettet ca 30 nye studieplasser i Tromsø nylig som jo er bra, men det fyller desverre ikke behovene helt og fullt. Det nekter jeg å tro.
Det er vanskelig å komme inn selvsagt, og ett vanskelig studie å fullføre. Men det hjelper lite når universitetet skal spare penger. Det har de prøvd å gjøre siden jeg begynte så for øyeblikket får vi ikke en gang karakterer fordi de da bare trenger en sensor. Det er det samme på medisin så jeg tror ikke vi lider noen nød i forhold til det vi lærer. Vi må ha C for å stå så tydeligvis gjør vi det okey likevel.
En annen ting er at de ikke tar inn eksterne lærere som jo kan være nyttig i forhold til å lære hva som faktisk foregår ute i det virkelige liv. De har også tatt vekk litt av pensum som selvskading og spiseforstyrrelser noe jeg ikke liker. Vi lærer jo fort når vi blir kastet ut i praksis.
Men vi blir hele tiden ansvarlige når vi er ferdig utdannet å holde oss oppdatert på hva som skjer klinisk noe jeg liker, men jeg vil gjerne også lære det nå så jeg leser på egenhånd om det jeg er intressert i.
Jeg håper virkelig at pengene kommer tilbake og at universitetet slipper å hele tiden spare penger på bekostning av oss studenter og forskning. Jeg skulle ønske at Norge kunne være ett sted der vi finner ut av ting og forsker selv. At vi får flinkest mulig psykologer selv om vi ikke lider noen nød etter 6 år. Vi skal jo spesialisere oss i 5 år etterpå også.
Vi vil jo at psykisk helsevern skal bli bedre og bedre, at flere og flere får hjelp.
Norge er ikke akkurat tjent med at folk som ønsker det, ikke får høyere utdannelse på grunn av penger og budsjetter. Det er faktisk ikke så mange andre steder i verden at en har muligheten til å ta høyere utdanning uten å betale gull og grønne skoger for det i form av studieavgifter.
Verdensdagen for psykisk helse
I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er mye som skjer i byen selv om jeg ikke er en del av noe dette året. Det har også vært mye på nyhetene i det siste, noe som er veldig positivt.
Jeg synes ofte at psykisk helse bare kommer i media hvis det er noe alvorlig som har skjedd, men nå har det blitt diskutert behandling og politikk.
Det var det jeg savnet under valgkampen. Opptrappingsplanen er over og da kan en liksom glemme at psykisk helsevern finnes. Alt må jo videreføres og gjøres enda bedre. Pengene kan ikke bare forsvinne nå som de ikke er øremerket lengre.
Men jeg tror at politikere begynner å forstå at det er mange som blir sykemeldt på grunn av psykiske problemer, og at det ikke er nok behandlingstilbud til å få dem tilbake til jobb igjen. Det eneste legene har å tilby er medisiner som jo ikke virker optimalt, og terapi og lignende må en vente lenge for å få tilbud om.
Det er rett og slett mye som mangler for de som sliter med lettere psykiske lidelser. Det må tilrettelegging og behandling til for at de skal kunne leve ett godt liv de også. Arbeidslivet er jo slik at en må yte 110%, og når en ikke klarer det virker det som om eneste løsning er sykemelding.
Vi trenger virkelig en verdensdag for å kunne få søkelyset på psykisk helse i media.
Jeg synes ofte at psykisk helse bare kommer i media hvis det er noe alvorlig som har skjedd, men nå har det blitt diskutert behandling og politikk.
Det var det jeg savnet under valgkampen. Opptrappingsplanen er over og da kan en liksom glemme at psykisk helsevern finnes. Alt må jo videreføres og gjøres enda bedre. Pengene kan ikke bare forsvinne nå som de ikke er øremerket lengre.
Men jeg tror at politikere begynner å forstå at det er mange som blir sykemeldt på grunn av psykiske problemer, og at det ikke er nok behandlingstilbud til å få dem tilbake til jobb igjen. Det eneste legene har å tilby er medisiner som jo ikke virker optimalt, og terapi og lignende må en vente lenge for å få tilbud om.
Det er rett og slett mye som mangler for de som sliter med lettere psykiske lidelser. Det må tilrettelegging og behandling til for at de skal kunne leve ett godt liv de også. Arbeidslivet er jo slik at en må yte 110%, og når en ikke klarer det virker det som om eneste løsning er sykemelding.
Vi trenger virkelig en verdensdag for å kunne få søkelyset på psykisk helse i media.
Behandling til spiseforstyrrede.
Jente på 12 ble kasteball i systemet.
I det siste har aftenposten lagt vekt på behandlingen jenter med anorexi får når foreldre eller de selv ber om hjelp. Det har blitt skrevet om de forskjellige tilbudene som de ulike sykehusene har å tilby. Og at det er svært vanskelig å få privat behandling når det offentlige ikke er tilstrekkelig.
Og jeg må si at en periode var jeg gjennom mye av det samme. Først tok det ett år før jeg i det hele tatt ville ha behandling men jeg ble tatt alvorlig da jeg først fikk hjelp heldigvis. På det tidspunktet trengte jeg ikke sykehus for jeg hadde vekttapet under kontroll til en viss grad. Men senere da alle de andre tilleggsymptomene, som selvskading, jeg utviklet i tillegg, gjorde at jeg trengte sykehuset ble det en annen sak. Jeg var innom på mange korte opphold og noen lengre på 5 forskjellige avdelinger. Ett sykehus ville ikke en gang ta meg tilbake slik som planlagt fordi jeg var for syk siden jeg kom fra en akuttavdeling og ikke hadde klart å bo i egen leilighet etter at jeg ble skrevet ut. Så da ble det en annen avdeling i stedet hvor jeg faktisk fikk hjelp, men av min vanlige behandler som også jobbet der ved en annen avdeling. Jeg hadde hatt så mange leger og psykologer at jeg ikke orket eller ville prate med noen andre.
Så det ordnet seg for meg til slutt og de forsto at jeg ikke kunne bo i en egen leilighet enda slik at jeg ikke ble skrevet ut dit. Jeg var veldig redd for å være alene og følte meg uttrygg.
Jeg har selvsagt hatt noen få innleggelser etterpå på noen dager eller en uke, men jeg har ikke gått kritisk ned i vekt flere ganger og klart å stoppe før det gikk så langt. Det er skummelt å si at jeg er frisk men det er nok det jeg har blitt, selv om jeg har dager som det kan være vanskelig å spise.
Jeg tror også det er viktig å legge vekt på at det ofte kommer tilleggsymptomer som selvskading, depresjon, angst og søvnproblemer, listen er lang. Det er en lang prosess og har satt sine spor.
I det siste har aftenposten lagt vekt på behandlingen jenter med anorexi får når foreldre eller de selv ber om hjelp. Det har blitt skrevet om de forskjellige tilbudene som de ulike sykehusene har å tilby. Og at det er svært vanskelig å få privat behandling når det offentlige ikke er tilstrekkelig.
Og jeg må si at en periode var jeg gjennom mye av det samme. Først tok det ett år før jeg i det hele tatt ville ha behandling men jeg ble tatt alvorlig da jeg først fikk hjelp heldigvis. På det tidspunktet trengte jeg ikke sykehus for jeg hadde vekttapet under kontroll til en viss grad. Men senere da alle de andre tilleggsymptomene, som selvskading, jeg utviklet i tillegg, gjorde at jeg trengte sykehuset ble det en annen sak. Jeg var innom på mange korte opphold og noen lengre på 5 forskjellige avdelinger. Ett sykehus ville ikke en gang ta meg tilbake slik som planlagt fordi jeg var for syk siden jeg kom fra en akuttavdeling og ikke hadde klart å bo i egen leilighet etter at jeg ble skrevet ut. Så da ble det en annen avdeling i stedet hvor jeg faktisk fikk hjelp, men av min vanlige behandler som også jobbet der ved en annen avdeling. Jeg hadde hatt så mange leger og psykologer at jeg ikke orket eller ville prate med noen andre.
Så det ordnet seg for meg til slutt og de forsto at jeg ikke kunne bo i en egen leilighet enda slik at jeg ikke ble skrevet ut dit. Jeg var veldig redd for å være alene og følte meg uttrygg.
Jeg har selvsagt hatt noen få innleggelser etterpå på noen dager eller en uke, men jeg har ikke gått kritisk ned i vekt flere ganger og klart å stoppe før det gikk så langt. Det er skummelt å si at jeg er frisk men det er nok det jeg har blitt, selv om jeg har dager som det kan være vanskelig å spise.
Jeg tror også det er viktig å legge vekt på at det ofte kommer tilleggsymptomer som selvskading, depresjon, angst og søvnproblemer, listen er lang. Det er en lang prosess og har satt sine spor.
Lykke i en pille?
"lykkepiller"
Leste dette innlegget i Dagsavisen som Einar Kringlen har skrevet. Han er professor i psykiatri.
Han sier at anti depressiva egentlig virker veldig lite og at det likevel blir gitt tusenvis av nordmenn for både depresjon og andre lidelser.
En kan egentlig spørre seg hvorfor legemiddelindustrien samarbeider så tett med legene som de gjør.
Og lure på hvorfor medisiner er nesten det første en lege vil gi deg når du kommer for å prate om din psykiske lidelse. I stedet for å sende deg til psykolog for å få terapi. Nå er det selvsagt veldig vanskelig å få time hos en psykolog men likevel.
Jeg har selv opplevd at det første en pasient blir tilbudt når en blir innlagt på en akutt avdeling på sykehuset er medisiner for både det ene og det andre. En kan jo lure på hvorfor en som ikke er psykotisk skal få anti psykotika den første dagen en er der. Medisiner før all annen behandling blir prøvd.
Men jeg er ikke så sikker på at alt kan medisineres, livet blir som regel ikke så mye bedre etterpå. Hjernen roer seg kanskje litt ned, men jeg lurer jo på hvorfor så mange ønsker å slutte med medisinene så fort de kan. Jeg har opplevd litt for mange som lurer unna medisiner hvis de får anledning til det fordi de ikke vil ha bivirkningene de får. Nå er jo anti depressiva "snillere" enn andre nevroleptika med at de har færre bivirkninger, men at det skal gå så langt at folk blir tvangsmedisinert med sprøyter er litt drøyt for min del.
Og for min egen del lurer jeg i tillegg på om pasientene får anledning til å velge selv hvilke medisiner de ønsker å ta etter at de har fått grundig gjennomgang av virkninger og bivirkninger. Som oftest blir en jo bare gitt en resept før en går, eller på sykehuset kommer sykepleierne med pillene uten å forklare mer enn hvilke medisiner det er. Jeg tror de fleste ønsker å vite hva som kommer til å skje med hjernen og kroppen når en tar disse pillene.
Jeg vet desverre også de som får medisiner for å motvirke bivirkninger. Til slutt blir det en salig coctail som ingen helt vet hvordan virker, da en kan stå på opp mot 7-10 medikamenter. Av og til lurer jeg på hvordan folk klarer å stå oppreist og fungere som normalt. De fleste er jo også seditative.
Leste dette innlegget i Dagsavisen som Einar Kringlen har skrevet. Han er professor i psykiatri.
Han sier at anti depressiva egentlig virker veldig lite og at det likevel blir gitt tusenvis av nordmenn for både depresjon og andre lidelser.
En kan egentlig spørre seg hvorfor legemiddelindustrien samarbeider så tett med legene som de gjør.
Og lure på hvorfor medisiner er nesten det første en lege vil gi deg når du kommer for å prate om din psykiske lidelse. I stedet for å sende deg til psykolog for å få terapi. Nå er det selvsagt veldig vanskelig å få time hos en psykolog men likevel.
Jeg har selv opplevd at det første en pasient blir tilbudt når en blir innlagt på en akutt avdeling på sykehuset er medisiner for både det ene og det andre. En kan jo lure på hvorfor en som ikke er psykotisk skal få anti psykotika den første dagen en er der. Medisiner før all annen behandling blir prøvd.
Men jeg er ikke så sikker på at alt kan medisineres, livet blir som regel ikke så mye bedre etterpå. Hjernen roer seg kanskje litt ned, men jeg lurer jo på hvorfor så mange ønsker å slutte med medisinene så fort de kan. Jeg har opplevd litt for mange som lurer unna medisiner hvis de får anledning til det fordi de ikke vil ha bivirkningene de får. Nå er jo anti depressiva "snillere" enn andre nevroleptika med at de har færre bivirkninger, men at det skal gå så langt at folk blir tvangsmedisinert med sprøyter er litt drøyt for min del.
Og for min egen del lurer jeg i tillegg på om pasientene får anledning til å velge selv hvilke medisiner de ønsker å ta etter at de har fått grundig gjennomgang av virkninger og bivirkninger. Som oftest blir en jo bare gitt en resept før en går, eller på sykehuset kommer sykepleierne med pillene uten å forklare mer enn hvilke medisiner det er. Jeg tror de fleste ønsker å vite hva som kommer til å skje med hjernen og kroppen når en tar disse pillene.
Jeg vet desverre også de som får medisiner for å motvirke bivirkninger. Til slutt blir det en salig coctail som ingen helt vet hvordan virker, da en kan stå på opp mot 7-10 medikamenter. Av og til lurer jeg på hvordan folk klarer å stå oppreist og fungere som normalt. De fleste er jo også seditative.
Angst hos barn.
Stille barn får ikke behandling
Leste denne artikkelen om barn som ikke får behandling for angst når denne blir oppdaget.
Stille og redde barn blir oppfattet som at de vil vokse det av seg, men som oftest viser det seg at de som har angst som voksne også hadde det som barn. Jeg synes det er bekymringsverdig at barn som sliter med angst ikke får den hjelpen de trenger, vil en virkelig vente til de har vokst det av seg i stedet for å gi behandling som hjelper, slik at barnet kan få det bra resten av oppveksten.
På slutten står det også at en regner med at 5% av alle barn trenger behandling for sine psykiske problemer, men bare 1 til 2% får det. Når det står skrevet slik får jeg følelsen av at vi forsømmer barna i helsevesenet, og det at en venter til de er blitt voksne gjør at barndommen deres blir preget slik at den kanskje ikke vil oppleves som god når de ser tilbake.
Leste denne artikkelen om barn som ikke får behandling for angst når denne blir oppdaget.
Stille og redde barn blir oppfattet som at de vil vokse det av seg, men som oftest viser det seg at de som har angst som voksne også hadde det som barn. Jeg synes det er bekymringsverdig at barn som sliter med angst ikke får den hjelpen de trenger, vil en virkelig vente til de har vokst det av seg i stedet for å gi behandling som hjelper, slik at barnet kan få det bra resten av oppveksten.
På slutten står det også at en regner med at 5% av alle barn trenger behandling for sine psykiske problemer, men bare 1 til 2% får det. Når det står skrevet slik får jeg følelsen av at vi forsømmer barna i helsevesenet, og det at en venter til de er blitt voksne gjør at barndommen deres blir preget slik at den kanskje ikke vil oppleves som god når de ser tilbake.
Å legge vekt på det positive i livet.
I det siste har det blitt skrevet veldig mye om alt som er galt i psykisk helsevern.
Av og til kan en lure på om det er sant.
Er det virkelig ingenting positivt å skrive om?
Skal en ikke kunne skrive om de som blir friske, som kommer ut av sine psykiske lidelser og har det godt?
Som kan se tilbake og si at jeg har fått god behandling, jeg har jobbet meg gjennom det sammen med en terapeut eller en annen som står en nær.
At en har fått pratet om det som er vanskelig og ting er blitt bedre.
Det høres kanskje veldig lettvint nå fordi det er ikke alltid bare å prate om alt så blir livet så mye bedre.
Det er faktisk veldig vanskelig å åpne seg for noen andre og si at ting er vanskelig og jeg trenger hjelp til å takle ting.
Men jeg må faktisk tro at det hjelper litt, at verden ikke kommer til å gå under fordi en prater om ting.
Det er faktisk god behandling i å prate og å føle at en er til, selv om følelsene kan være vanskelige å takle når de kommer. En har kanskje opplevd vonde ting i livet som kommer opp til overflaten. Men skal disse opplevelsene ligge begravd inne i en selv så kan en bli syk av det.
Så derfor lever jeg i troen på at ting kan bli bedre. At livet ikke er over selv om en er blitt syk.
Og er en blitt syk er det faktisk mulig å ha ett bra liv likevel. En er i en prosess som fører ett sted selv om en ikke vet det akkurat nå. Jeg tror mye behandling av helsepersonell ligger i å legge ting til rette slik at livet for den enkelte kan bli bedre. En hører mye som er negativt med psykiatrien men en må se den enkelte person og tenke at livet til denne personen kan bli bedre hvis jeg er der.
Av og til kan en lure på om det er sant.
Er det virkelig ingenting positivt å skrive om?
Skal en ikke kunne skrive om de som blir friske, som kommer ut av sine psykiske lidelser og har det godt?
Som kan se tilbake og si at jeg har fått god behandling, jeg har jobbet meg gjennom det sammen med en terapeut eller en annen som står en nær.
At en har fått pratet om det som er vanskelig og ting er blitt bedre.
Det høres kanskje veldig lettvint nå fordi det er ikke alltid bare å prate om alt så blir livet så mye bedre.
Det er faktisk veldig vanskelig å åpne seg for noen andre og si at ting er vanskelig og jeg trenger hjelp til å takle ting.
Men jeg må faktisk tro at det hjelper litt, at verden ikke kommer til å gå under fordi en prater om ting.
Det er faktisk god behandling i å prate og å føle at en er til, selv om følelsene kan være vanskelige å takle når de kommer. En har kanskje opplevd vonde ting i livet som kommer opp til overflaten. Men skal disse opplevelsene ligge begravd inne i en selv så kan en bli syk av det.
Så derfor lever jeg i troen på at ting kan bli bedre. At livet ikke er over selv om en er blitt syk.
Og er en blitt syk er det faktisk mulig å ha ett bra liv likevel. En er i en prosess som fører ett sted selv om en ikke vet det akkurat nå. Jeg tror mye behandling av helsepersonell ligger i å legge ting til rette slik at livet for den enkelte kan bli bedre. En hører mye som er negativt med psykiatrien men en må se den enkelte person og tenke at livet til denne personen kan bli bedre hvis jeg er der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)