Å legge vekt på det positive i livet.

I det siste har det blitt skrevet veldig mye om alt som er galt i psykisk helsevern.
Av og til kan en lure på om det er sant.
Er det virkelig ingenting positivt å skrive om?
Skal en ikke kunne skrive om de som blir friske, som kommer ut av sine psykiske lidelser og har det godt?
Som kan se tilbake og si at jeg har fått god behandling, jeg har jobbet meg gjennom det sammen med en terapeut eller en annen som står en nær.
At en har fått pratet om det som er vanskelig og ting er blitt bedre.
Det høres kanskje veldig lettvint nå fordi det er ikke alltid bare å prate om alt så blir livet så mye bedre.
Det er faktisk veldig vanskelig å åpne seg for noen andre og si at ting er vanskelig og jeg trenger hjelp til å takle ting.
Men jeg må faktisk tro at det hjelper litt, at verden ikke kommer til å gå under fordi en prater om ting.
Det er faktisk god behandling i å prate og å føle at en er til, selv om følelsene kan være vanskelige å takle når de kommer. En har kanskje opplevd vonde ting i livet som kommer opp til overflaten. Men skal disse opplevelsene ligge begravd inne i en selv så kan en bli syk av det.

Så derfor lever jeg i troen på at ting kan bli bedre. At livet ikke er over selv om en er blitt syk.
Og er en blitt syk er det faktisk mulig å ha ett bra liv likevel. En er i en prosess som fører ett sted selv om en ikke vet det akkurat nå. Jeg tror mye behandling av helsepersonell ligger i å legge ting til rette slik at livet for den enkelte kan bli bedre. En hører mye som er negativt med psykiatrien men en må se den enkelte person og tenke at livet til denne personen kan bli bedre hvis jeg er der.