Behandling til spiseforstyrrede.

Jente på 12 ble kasteball i systemet.
I det siste har aftenposten lagt vekt på behandlingen jenter med anorexi får når foreldre eller de selv ber om hjelp. Det har blitt skrevet om de forskjellige tilbudene som de ulike sykehusene har å tilby. Og at det er svært vanskelig å få privat behandling når det offentlige ikke er tilstrekkelig.

Og jeg må si at en periode var jeg gjennom mye av det samme. Først tok det ett år før jeg i det hele tatt ville ha behandling men jeg ble tatt alvorlig da jeg først fikk hjelp heldigvis. På det tidspunktet trengte jeg ikke sykehus for jeg hadde vekttapet under kontroll til en viss grad. Men senere da alle de andre tilleggsymptomene, som selvskading, jeg utviklet i tillegg, gjorde at jeg trengte sykehuset ble det en annen sak. Jeg var innom på mange korte opphold og noen lengre på 5 forskjellige avdelinger. Ett sykehus ville ikke en gang ta meg tilbake slik som planlagt fordi jeg var for syk siden jeg kom fra en akuttavdeling og ikke hadde klart å bo i egen leilighet etter at jeg ble skrevet ut. Så da ble det en annen avdeling i stedet hvor jeg faktisk fikk hjelp, men av min vanlige behandler som også jobbet der ved en annen avdeling. Jeg hadde hatt så mange leger og psykologer at jeg ikke orket eller ville prate med noen andre.

Så det ordnet seg for meg til slutt og de forsto at jeg ikke kunne bo i en egen leilighet enda slik at jeg ikke ble skrevet ut dit. Jeg var veldig redd for å være alene og følte meg uttrygg.

Jeg har selvsagt hatt noen få innleggelser etterpå på noen dager eller en uke, men jeg har ikke gått kritisk ned i vekt flere ganger og klart å stoppe før det gikk så langt. Det er skummelt å si at jeg er frisk men det er nok det jeg har blitt, selv om jeg har dager som det kan være vanskelig å spise.

Jeg tror også det er viktig å legge vekt på at det ofte kommer tilleggsymptomer som selvskading, depresjon, angst og søvnproblemer, listen er lang. Det er en lang prosess og har satt sine spor.