Brukermedvirkning?

Jeg er brukerrepresentant to steder, med veldig forskjellige instillinger på hva en brukerrepresentant egentlig er. Rådet for psykisk helse der jeg er leder er jeg veldig fornøyd med og har egentlig svært lite å utsette på forholdene der, meningen er jo å bli hørt og tatt på alvor med de meningene en har.

Så har vi det andre stedet, som jeg egentlig har gitt opp etter å ha prøvd å forandre ting i tre år. Hvor lenge skal en liksom prøve å bli hørt? Men til nå har jeg pliktoppfyllende møtt opp på møter to ganger i året, de gangene jeg faktisk har fått invitasjonen. Og der sitter jeg i en time og hører på lederne fortelle om alle forandringene som blir gjort. Egne innspill får jeg ikke komme med, eller hvis jeg prøver å si at måten de gjør det på ikke fungerer, så smiler de og går videre til neste sak, som også er blitt bestemt på forhånd hvordan ting skal være. De viser spennende grafer om ledelsesnivåer og hvem som har ansvar for hvilke avdelinger.

Og nå snakker vi forøvrig om landets største DPS som smykker seg med brukerrådet i stillingsannonsene. Det er det eneste jeg har klart å få gjort noe med og fjernet. Det er jo vel og bra å få informasjon men en vil jo helst være med på hele prosessen i forkant. Jeg er faktisk ikke så veldig enig med hva de tenker om ting og tang heller.

De snakker så fint om alle omstillingene de må ta som er bestemt fra høyere hold. Faktisk tror jeg alt er forandret den tiden jeg har sittet i brukerrådet, og jeg tviler sterkt på at det er slutt på omstillingene. Og det fører ikke til at flere mennesker får hjelp heller. Ikke lenge siden de var i media etter å ha avslått å behandle en som gikk amok med gevær. Andre får avslag med begrunnelsen at de er ferdigbehandlet. Dette etter å ha vært innlagt og syke siden de var unge. Skal en da gi opp og si at nå kan du desverre ikke bli bedre, så du skal få være i fred og få bo i en omsorgsbolig resten av livet.

 Forskning tyder på at selv de med de alvorlige diagnosene, som har rett på behandling kan bli friske. 20-30% kan bli helt friske fra Schizofreni og 40-50% kan bli sosialt restituert, selv etter veldig lang tid. Og en blir ikke bare frisk av medisiner, det må mer til enn som så når en er veldig dårlig. Så har de kanskje ikke penger til å hjelpe alle de 2000 pasientene de får henvist i løpet av ett år, med ulike lidelser og problemer, men så lenge det er så gjennomtrekk av ledere at de slutter etter noen måneder forstår jeg ikke hvordan de skal klare å hjelpe så mange heller. Pengene blir jo brukt til alle omstillingene i stedet.

Så jeg sitter og funderer på hva jeg skal gjøre med dette brukerrådet. Hvordan skal jeg slutte med ett brak slik at det faktisk blir gjort noe til neste person som blir invitert til disse møtene. Det får være grenser for hvor lenge en skal gå å irritere seg over å ikke bli tatt på alvor. Ett sted må grensa gå slik at en kan gå videre og engasjere seg andre steder der en faktisk kan gjøre en forskjell.