Drap foretatt av psykisk syke, og alle oss andre.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=585127

Det virker som om det eneste media bryr seg om når det kommer til psykisk syke er at det er en stor nyhet som drap. Etterpå kan en skrive om alt som gikk galt. Til tider virker det som om det er mer intressant å skrive om ett drap dersom det er en som er psykisk syk som står bak, ikke alle som skjer av helt friske folk som går amok og dreper noen.

Til slutt virker det som om alle som er psykisk syke er farlige og burde vært stengt inne på livstid i tilfelle de skulle finne på å drepe noen. Nå er det slik at det er de færreste drap som blir begått av en som er psykisk syk ,og kanskje er psykotisk, og ikke er klar over rekkevidden av hva han/henne gjør, men det virker det ikke som om media har fått øynene opp for. Og jeg mener selvsagt at de burde vært fanget opp før noe så tragisk kan skje, vi ønsker jo ikke at ett liv skal gå tapt.

Kanskje det heller burde fokuseres på hvordan en skal forhindre drap, og at andre som er psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger. Det burde fokuseres på forebygging, og at rett hjelp blir gitt til rett tid.

Jeg får faktisk stor lyst til å stå frem i media og fokusere på det som faktisk blir gjort på en god måte. Som at noen får den hjelpen de trenger. At helsepersonell faktisk kan gjøre en god jobb til tider, at alt ikke er overgrep som tvang. At psykisk syke faktisk er ganske normale mennesker som sliter å få ting til å fungere, både sosialt og i det indre. At følelser er helt godtatt og lovlig, og ikke alltid må være under kontroll.

Det er faktisk ikke umulig å bli frisk, eller i hvertfall fungere helt normalt i hverdagen. Kanskje en ikke kan fylle alle krav som kreves nå til dags, men det er mulig å fungere slik at en har ett godt liv. Alle skal ikke være supermennesker som får til alt, men alle kan få til noe. Alt er ikke håpløst selv om en er deprimert og ikke føler at livet er noe verdt å leve. Samfunnet må rett og slett bli flinkere til å inkludere alle som ønsker å bidra, og ikke alltid tenke at alt må være helt perfekt. Alle kan ikke yte 110%, men det er alltid håp om å klare å bidra med sine evner og interesser slik at samfunnet fungerer slik som det ønskes i dag.

Samfunnet må rett og slett være villig til å godta at noen ikke har det så lett ,og derfor trenger litt ekstra hjelp og støtte. Være positive selv om en kanskje ikke klarer å yte slik en skulle ønske. Gi den behandlingen som trengs til rett tid. Vi er mer tjent med at folk er forskjellige, enn at noen blir stigmatisert og satt utenfor resten av samfunnet.