Å ikke være redd for å gripe inn.

http://curlylife.com/2009/09/18/brydeg/
Ble veldig rørt av dette innlegget om ei som ikke var redd for å ringe til politiet for å gripe inn i ett planlagt selvmord, som det ble skrevet om i ett innlegg på bloggen til denne personen.

Skulle ønske at flere bryr seg om hvordan andre har det, at det blir mer åpenhet rundt det å ha selvmordstanker og det å ta sitt eget liv.

Som noen av dere vet mistet jeg bestevennina mi for litt over ett år siden, da hun tok sitt eget liv.

Det var en helt grusom opplevelse som jeg fortsatt må jobbe med å takle.
Jeg valgte å være åpen rundt det å miste noen på den måten, fordi jeg trengte noen å prate med og at noen forsto hvordan jeg hadde det.
Faktisk leste jeg i psykologforeningen sitt tidskrift at en kan utvikle post traumatisk stresssyndrom av at noen nær tar selvmord. Det kan jeg godt sette meg inn i.

Og jeg velger også å tro at vennina mi kunne vært reddet hadde sykehuset grepet inn ,og ikke latt henne skrive seg ut. Jeg vet jo ikke hva hun tenkte på slutten, men jeg tror at hvis noen hadde stoppet henne hadde hun vært i live i dag. Men nå er det jo for sent for det, og det plager meg fortsatt at sykehuset ikke nektet å la henne dra.

Har lest litt om selvmord etterpå, og der står det at mange faktisk gir beskjed om hva de har tenkt å gjøre, før de ender opp med å ta livet sitt. Og at det ofte blir gjort i stor affekt, slik at hadde de bare hatt kontroll nok til å vente litt ville de ha ombestemt seg. Å være dypt deprimert gjør at en ofte ikke ser noen utvei eller hvordan livet kan bli bedre, men det er faktisk mulig å komme seg opp fra en depresjon tro det eller ei. Det finnes behandling som virker veldig godt.

Derfor vil jeg oppfordre alle som leser dette og som kanskje har selvmordstanker å be om hjelp fra venner, familie eller helsevesenet.
Det er faktisk mulig å få det bedre.