Å være seg selv

Etter hvert har jeg fått store problemer med å forklare meg når jeg møter nye mennesker. Helt til jeg begynte å studere igjen. Alle liker jo å vite hva du gjør til daglig. Nå kan jeg endelig si noe fornuftig, at jeg er student.
Selv om jeg er mye annet også. Men det høres alltid bedre ut å gjøre noe fornuftig med livet sitt.
Å si at en er syk får bare folk til å bli ille til mote, og vet dermed ikke helt hva de skal svare når jeg sier at jeg ikke jobber eller studerer. Jeg er ikke produktiv rett og slett, bidrar ikke til samfunnet.

Men jeg vet jo enda ikke om jeg kan jobbe etter studiene. Fremtiden er fortsatt usikker, men det føles godt å være på vei ett sted.

Og så vil jeg møte problemet med å forklare på jobbintervju hva jeg har gjort med det store hullet i CVen.
Hvis jeg er ærlig og sier at jeg har vært syk tror folk at jeg ikke er i stand til å jobbe enda.
Enda verre er det når jeg har hatt psykiske problemer, da kan jeg hvertfall ikke jobbe som psykolog.
I følge NAV hvertfall. Det var visst restriksjoner på at psykisk syke skulle jobbe i psykiatrien.
Så mine erfaringer skal visst ikke telle som jobbkvalifikasjoner.

Etter hvert tror jeg at jeg har blitt litt kynisk. Jeg kategoriserer og sier ting rett ut som de er. Setter ting litt på spissen for at folk skal høre på meg. Tror det har sin årsak i at jeg lenge bare var en diagnose i en journal. Møtte litt for mange leger/psykologer/sykepleiere som skulle bli kjent med meg i løpet av 5 minutter. Da blir det rett på sak og ferdig med det, videre til neste person.

Men uansett har jeg funnet ut at skal en komme noen vei i dette samfunnet, er en nødt til å si ting som de er.
Jeg vil ikke gå rundt å skjule meg bak en sykdom eller utdannelse. Skal jeg bli psykolog må jeg gjøre ting på min måte. Kunne være åpen om at jeg har vært syk. Så får jeg etterhvert finne mine oppgaver i livet der jeg kan være meg selv og ingen andre.

Arhild Lauveng har jo klart det selv om hun var syk i ti år, hun ble psykolog hun og har skrevet bøker om det å være syk