Forslag til valgkamp 2013

.Jeg fikk forslag fra Jonas Gahr Støre om å komme med gode forslag som AP og helseministeren kan bruke til valgkampen neste år for å gjøre psykiatrien bedre. Så jeg har skrevet litt i dag som jeg skal sende senere.

Det er ikke helt ferdig altså. Og det er lov å komme med forslag til meg.

Altfor mye fokus på at folk sluntrer unna, de fleste vil jobbe eller hvertfall ha ett så aktivt liv som de kan.

For ungdom: Fokus på forebygging og tidlig intervensjon. Opplæring og åpenhet om psykiske lidelser, og hvordan en kan få hjelp dersom ting blir vanskelig. Prioritere å få ned ventelister og ha lavterskeltilbud. Få AUF med på laget.

Ta i bruk erfaringene etter 22 juli. Mange psykologer og andre hjelpepersonell har fått veldig god opplæring i traumer og hvordan hanskes og behandle symptomer. Veldig mange som sliter psykisk har større og mindre traumer som må bearbeides. Krig, overgrep, voldtekt og mobbing samt dødsfall og sykdom kan få mange til å slite psykisk og de må bli sett. Dette er en veldig nedprioritert gruppe i behandling men det er absolutt mulig å hjelpe slik at ikke resten av deres liv blir ødelagt fordi ingen tror eller forstår.

Få ned ventelistene hos avtalespesialister ved å ansette flere, og ikke gi dem muligheten til å ta de enkleste og morsomste pasientene. De står fritt til å velge selv hvem de vil behandle, og trenger ikke ta inn dem som kanskje kan få hjelp på DPS.

Mange som står i fare for å bli sykemeldt får ikke hjelp før de allerede er blitt sykemeldt fordi det er så lange ventelister. Veldig mange kunne unngått langtidssykemelding dersom hjelpen kom tidligere.

Still krav til de som er sykemeldt eller uføre. Men på en positiv måte, ikke trusler om å bli fratatt alle ytelser. Alle vil ikke kunne klare å komme ut i jobb igjen, men alle kan klare noe. Hjelp de som trenger å komme seg ut til å gå på forskjellige frivillige aktiviteter. Sosial angst og ensomhet behandles ved å gå ut og være sammen med andre. En time om dagen er bedre enn ingenting. Friskvernsentraler og aktivitetshus bør prioriteres som lavterskeltilbud. Det er utrolig mye som skjer der som ikke er behandling men der en tar kontroll i eget liv og skaper noe for seg selv. Besøk 31b der jeg går og se hva som skjer der. Det er det første aktivitetshuset i landet, 32 år nå og det fungerer kjempegodt. Der har de sykkel, ramme og grafikk verksted. Det er utstillingslokaler, mediarom, søm, matservering, malerverksted og musikkundervisning. En velger selv hva en har lyst eller ikke lyst til.

Bydelsutvalget i Gamle Oslo opprettet ett eget Råd for Psykisk Helse som fungerer på samme måte som eldrerådet. Jeg har vært leder der i 5 år, og vi blir hørt på alt vi fremmer. Selv om bydelen har måttet kutte i budsjettet hvert år, har de skånet psykiatrien hele tiden. De fleste som bruker tilbudene vi har er kjempefornøyde og er enige om at det er den beste bydelen og bo i i Oslo. Dette selv om det er mye fattigdom og sosiale problemer. Mye av dette kommer av at vi blir hørt på en ordentlig måte, det er god brukermedvirkning i praksis. Jeg har også sittet i brukeråd på Tøyen DPS og NAV Gamle Oslo, men sluttet da det var mer ett kaffeslaberas og ikke ordentlig brukermedvirkning. Så bydelspolitikerne, med Grethe Haugdal og andre har gjort en kjempejobb i å få det i stand. De er også årsaken til at jeg er blitt aktiv i Arbeiderpartiet de siste årene. De ser den enkelte og alle får bli med på laget. Jeg sitter nå også i rep.skapet til Oslo AP, styremedlem i GTG APlag og er vara i en av fraksjonene i bydelsutvalget. Veldig god opplæring til senere oppdrag. En får lyst til å gjøre noe fordi det nytter.

Jeg tror det er mange som sitter inne med mye kompetanse og masse kapasitet, men de blir ikke sett eller hørt. Fokuset er bare på alle som sluntrer unna og som er for syke til å se hva som skjer rundt dem. Jeg tror at med god behandling og nok oppfølgning vil mange kunne bidra med utrolig mye dersom de fikk lov. Om ikke annet så ved å jobbe frivillig og få uttelling for det senere.

Det er veldig synd at opptrappingsplanen tok slutt da det begynte med nedtrapping året etterpå. I løpet av de 10 årene jeg var innlagt så er to avdelinger nedlagt, to flyttet og resten gjort om til noe annet. Jeg har vært både på Ullevål, Lovisenberg, Oslo Hospital, Tåsen BPR, og Tøyen DPS døgn i løpet av den tiden og jeg hadde ikke overlevd hvis jeg ikke hadde vært det. Jeg bor nå i en type omsorgsbolig og det fungerer kjempefint så lenge jeg får ekstra hjelp i kriser. Blant annet har jeg opplevd mange selvmord blant gode venner fordi de ikke fikk den hjelpen de skulle ha. Det var veldig traumatisk for meg, og det er det mange etterlatte som opplever.

Etterlatte må få mer avlastning og hjelp. En kan ikke bare sende syke og ustabile pasienter hjem fra sykehus og overlate ansvaret til familien eller venner. De kan være en kjempegod støtte å ha men de trenger ikke alt ansvaret for en pasients liv.

Ikke bare benytte seg av medisiner dersom pasienten ikke vil, men tilby alternative terapier. Mange opplever sterke bivirkninger og det må tas alvorlig. En skal ikke gi mennesker enda flere problemer eller lidelser fordi at en har så stor tro på at medisinene skal kurere alt det vonde. Men det er også mange som har nytte av medisinene de tar, men jeg tror alle er enige at det er en kombinasjon av også samtaler og forståelse fra fastleger.